Narcos plukker effektivt opp tråden fra sesong 1, og sender oss hodestups inn i den kaotiske jakten på narkotikabaronen Pablo Escobar.
Her videreføres den kule tidskoloritten, den intense stemningen, replikkene, den cheesy amerikanske fortellerstemmen og det friske soundtracket som gjorde Narcos til en særdeles underholdende historietime fra Netflix.
Serien har utviklet en utsøkt nese for å bygge gode episodeavslutninger, og klarer å runde av samtlige kapitler på en oppadgående spenningskurve.
Jakten på Pablo Escobar er full av helt utrolige hendelser og skiftende allianser på alle sider, og de som trodde sesong to skulle bli en transportetappe fram til gangsterens død, vil bli meget positivt overrasket.
ANMELDELSE: Narcos S01 – Kruttsterkt om kokainbransjens blodige begynnelse
Katten, slangen og rotten
Uten å avsløre for mye av handlingen er det en jaget Escobar som kjemper for både livet og makten i sesong 2.
Han forsøker å opprettholde sin posisjon som kartelleder samtidig som han ønsker å gi sin familie et idyllisk liv. Men fiendene er mange, og han må stadig endre sitt grep i en kompleks kamp der, for å bruke kartellsjargong, katten (myndighetene) slåss mot slangen (narcos), og alle vil unngå å bli rotten.
ANMELDELSE: Ixcanul – Brennevinsdynket sosialrealisme fra den guatemalske landsbygda
Det er et fascinerende bilde av makt, politikk og samfunn som spilles ut i Narcos.
Pablo Escobars unike posisjon som lokal helt og ubarmhjertig morder fortsetter å gi oss innsikt i både den styrtrike kriminelle underverden og samfunnets sosiale utfordringer i Colombia på starten av 90-tallet.
Det er fascinerende å se den oppfinnsomheten Escobar tyr til for å posisjonere seg i forhold til både politiske ledere, politiet, USA og lokalbefolkningen. Colombia var en rigget kortstokk, og Escobar var en mester i å alltid finne et siste kort å spille.
Fantastiske skuespillerprestasjoner
Det er rett og slett en fryd å følge flere av de sentrale rollefigurene i denne serien. Wagner Moura er et blødende villdyr i sin tolkning av den stormannsgale Escobar. Arrogant og livsfarlig.
Min favorittetterforsker Javier Peña får også rikelig med skjermtid i sesong to, og skuespiller Pedro Pascal treffer blink i balansen mellom kul, kløktig og stadig mer fortvilet agent.
Hans kollega Steve Murphy, spilt av Boyd Holbrook, er mer anonym i sesong to (utenom fortellerstemmen). Et samlivsbrudd fører han ned i flaska og «lastefull politimann»-klisjeene i starten av sesongen. Akkurat det kler Narcos ganske dårlig, for serien har vunnet mye på å balansere ulike sjangerkonvensjoner uten å henfalle til det opplagte.
Men Murphy er et av få unntak. Og når vi igjen får følge den fiksjonelle «Search Bloc«-lederen Horacio Carrillo (Maurice Compte), sitter samspillet mellom karakterbrister og actionhelt perfekt.
I første sesong fikk jeg litt såpesmak av USAs helterolle og Colombias tilsynelatende hjelpeløshet uten sin moralske og handlekraftige venn i nord. Dette aspektet tones heldigvis ned i denne sesongen, og onkels Sams kyniske spill med å støtte en skurk for å fange en annen blir problematisert etter hvert som også CIA blir mer synlig i kulissene.
ANMELDELSE: The Night Of – En troverdig samfunnskritikk
https://www.youtube.com/watch?v=nkOKkS7mKfY
Dagsrevyen dukker opp
En av seriens mest virkningsfulle grep er å flette virkelige bilder fra dekningen av Escobars blodige virke inn i miksen.
Arkivklipp av kartellets verste ugjerninger vises i all sin gru, ikoniske fotografier klippes inn i enkelte scener og rømningen fra fengselet dekkes via faktiske nyhetssendinger fra rundt om i verden. Her dukker også NRK-logoen opp på skjermen, så da kan vi legge nok en serie til listen «Se, det er Norge!».
Dette er et grep som ikke er uproblematisk. Narcos er en dramatisering av vår historiske virkelighet, og serien dikter en god del på veien. Her møter vi sentrale figurer som ikke har eksistert i virkeligheten – som nevnte Horacio Carrillo, og hendelser som er endret.
Bruken av disse arkivbildene kan være med å viske ut skillene mellom fiksjon og fakta. Slike dokumentariske grep er veldig virkningsfulle, og da er det viktig at serieskaperne er bevisst sitt ansvar, og ikke blir fristet til å bruke denne sammenblandingen til å manipulere publikum ved å tøye fiksjonen for langt.
Det er derfor gledelig at Narcos sier klart ifra om sin diktning. Serien tydeliggjør denne blandingen ved å skifte bildeformat fra widescreen til den gamle 4:3-ruten når nyhetsbildene kommer på skjermen, noe som gjør det oversiktlig å skille virkeligheten og dramatiseringen.
Linjene mellom det som omtales som historisk fiksjon, faksjon, true crime og dokumentar er uklare, og når du beveger deg i disse landskapene er det essensielt for troverdigheten at det spilles med åpne kort.
Det gjør Narcos. Og klarer derfor kunsten å lage en fengende og lærerik serie som evner å bruke en manns elleville historie som inngang til en blodig, kaotisk og evig aktuell samfunnshistorie – og her er døra på gløtt for nye sesonger.
Narcos sesong 2 har premiere på Netflix fredag 2. september. Der finner du også sesong 1 av Narcos og flere dokumentarer om Pablo Escobar og narkotikatrafikken i Latin-Amerika og USA.
