Baz Luhrmann (Moulin Rouge!, Romeo + Juliet) tar sin overdådige og fantasirike stil med til New York og hip hopens røtter i The Get Down.
Med sprudlende fortellerglede og et godt komponert figurgalleri setter han scenen for en historie full av klassiske intriger som blander fiksjon og musikkhistorie i en spraglende godteriskål av kule klær, farlige strøk, fengende beats og unge helters skapertrang.
Den Luhrmann-regisserte førsteepisoden snurrer både rytmen og presentasjonen av rollefigurene godt sammen i en tegneserielignende hyllest til alt Luhrmann synes er kult med epoken.
Men i de følgende episodene, uten Luhrmann ved roret, svinner noe av energien og stilharmonien. Og da blir det tidvis kjedelig å henge i Bronx.
ANMELDELSE: Vinyl – får det til å klø i Wikipedia-fingrene
«Det brenner i The Bronx»
Det er sommeren 1977, og Bronx, New York omtales som en krigssone. Fattigdom og frustrasjon preger bydelen. Gjenger herjer, narkotikaen flyter og tomme bygninger blir stadig påtent for at eierne skal kunne kreve forsikringspenger. Et sted med utrygge rammer for sin unge, men en trykkoker for kreativitet.
For unge Ezekiel (Justice Smith), Marcus (Jaden Smith) og vennegjengen er det musikk og spraybokser som er gløden. Og da de møter den mystiske graffitiartisten Shaolin Fantastic (Shameik Moore), havner ungdommen midt i en kulturrevolusjon. Her er Grandmaster Flash (Mamoudou Athie) ansvarlig for rytmen, og musikkdrømmen ligger åpen for dem som evner å gripe den.
Den drømmen deler også Ezekiels store kjærlighet Mylene Cruz (Herizen F. Guardiola). Hun sikter mot popstjernehimmelen og har en fantastisk stemme, men som prestedatter er det begrenset hvilke sanger hennes far tillater.
ANMELDELSE: Stranger Things – kul retrofest i kjellerstua
Det er ved miksepulten og i gatene The Get Down svinger best – i en overdrevet og leken stil. Jeg synes det er kult å se Shaolin hoppe fra tak til tak i sine skinnende røde Pumas og Grandmaster Flash lære bort fargestifttriksene sine. Her er realismen kun en rettesnor, og mytologi smeltes sammen med en sprudlende tidskoloritt til et lekkert bakteppe.
Men serien har også en hang til det enkle melodramaet. Og disse handlingstrådene, med ung ugjengjeldt kjærlighet og dumdristige lovbrudd, males med traustere penselstrøk. De er preget av tamme og forutsigbare situasjoner med enkel dialog. Opplagte transportetapper med få nyanser og lite særpreg.
Det kan være handlingen her kommer seg utover i sesongen, men veiene som disse trådene tråkker på virker både velkjente og ganske strake.
https://www.youtube.com/watch?v=zejyzr5vW3A
Avhengig av musikallogikken
Som i HBOs nå kansellerte musikkserie Vinyl, er igjen 70-tallets New York åstedet, og DJ Kool Herc en navngitt felles referanse for de musikkmiljøene seriene tar utgangspunkt i.
Men der Vinyl gikk for Martin Scorseses epokerealisme og en kokaintung dans med rockeklisjeene, er The Get Down er mer frigjort komposisjon over temaet.
Her får den barnlige entusiasmen over et nytt kulturinntrykk utfolde seg. Og måten Ezekiel og Shaolin utforsker og oppdager sine kunstneriske uttrykk blir en personlig reise – effektivt fortalt og tettpakket av inntrykk og opplevelser.
Serien er sydd sammen av en praktisk musikallogikk, hvor fysikkens lover kun er veiledende og sammentreffene er utrolige.For dette er definitivt en musikal. Selv om det ikke er altfor mange av de klassiske «bryte ut i sang»-numrene, så er alt sauset inn i sjangerens evne til å la musikk, dans og lyrikk bære handling, stemning og følelser.
Lydsiden er også ujevn i kvalitet. Jeg kjente tårene samle seg under en poesiopplesning i klasserommet, og selve DJ-virksomheten på turntables gir serien en herlig puls.
Men rollefiguren Mylene Cruz blir dessverre sittende igjen med et knippe anonyme låter, og jeg blir skuffet når et så slitt valg som «Disco Inferno» ruller over anlegget for å sette stemningen på klubben. Ved et par anledninger blir også et tungt produsert soundtrack stående i grell kontrast til den visuelle tidskoloritten.
ANMELDELSE: The People v. O.J. Simpson – Underholdende om 90-tallets store rettsdrama
Sprangene og eskaleringen i både karakterutvikling og handling i denne serien er voldsomme. Framført langt utenfor det som ville passert som troverdige rammer i en mer sober dramaserie om samme tema.
Det gjør at The Get Down er avhengig av å videreføre den elleville musikallogikken, den tegneserieaktige figurutviklingen og det sirkustalentet som regissør og serieskaper Luhrmann viser i piloten for å fungere.
Hvis den energien og musikkgleden kommer tilbake, kan fortsettelsen bli en herlig berg og dalbanetur. Her er både skuespillerne, bakgrunnsmaterialet og ikke minst musikken til å virkelig lage noe særegent. Men det lukter litt såpe av The Get Down etter episode tre. Og melodramaet er ikke denne seriens sterkeste side.
The Get Down har premiere på sin første del med 6 episoder på Netflix fredag 12. august.
