Suburra er en blodig og aggressiv mafiathriller som skinner i kinomørket.
Regissør Stefano Sollima (Gomorra-serien) maler et gjennomkorrupt Roma i regnvåt svart, og lar byens voldelige desperasjon flerre som en fyrstikk gjennom natten.
Han tar vare på sjangerens kjerneverdier og sans for barsk dialog, men estetikken og tonen er forfriskende langt unna tradisjonelle mafiafilmer. Suburra er et suggererende stykke film som spiller ut sine oppgjør på glinsende og stilrene flater lydsatt av drømmende postrocktema (M83 har laget musikk til filmen) som bygger flere av scenene til sanselige klimaks.
Actionsekvensene er kreative og brutale, med fengende visuelle detaljer. Og samtlige voldshandlinger er smart brukt som drivkraft for handlingen videre.
ANMELDELSE: Sully – velspilt drama med Tom Hanks
En storbytragedie
Året er 2011 og et regjeringsskifte står på trappene i Italia. En tid for store forandringer for landets ledere, og en gylden anledning for landets mafiafamilier til å dytte gjennom et etterlengtet lovforslag som lar de kriminelle bygge Romas kystbydel Ostia om til et europeisk Las Vegas.
Spillet fram mot avstemmingen om lovforslaget gir oss en spenningsdrivende tidsfrist, og vi følger både politikere, religiøse ledere, mafiasjefer, gategangstere og forretningsfolk i det drap, hevn og stolthet fører de skjøre alliansene ut i kaos.
Suburra er godt komponert med flere velskrevne dialoger underveis, framført av rollefigurer som får fram kontrasten mellom den gamle mafiaens tradisjoner og de unges grådighet.
De sentrale karakterene blir bygd opp gjennom avslørende situasjoner som viser de fra deres verste og beste sider. Makten korrumperer på begge sider av loven, og ingen av personene er i nærheten av å være hel ved i denne historien.
ANMELDELSE: Rosemari – Debutanten Ruby Dagnall imponerer
Skinner i mørket
Det er natten som er hovedåren i regissør Stefano Sollimas visuelle verden, og han bruker muligheten til å kunne lyssette sine scener med kunstig lys på en kul og fengslende måte.
Fra brennende restauranter via musikkpulserende villavegger til dresskledde menn i halvopplyste bilvindu – Sollima har full kontroll på det han vil vise frem, og sammen med fotograf Paolo Carnera (som også har filmet mye av Gomorra-serien) skaper han mye av filmens stemning og råhet gjennom lyssetting, tekstur og fargebruk.
De få glimtene vi får av dagslys blir også effektive som kontrast og samfunnskontekst til nattens mange ugjerninger.
ANMELDELSE: Kubo og det magiske instrumentet – fargesprakende underholdning
Suburra har et religiøst bakteppe som aldri helt kommer til sin rett. Jeg skjønner hvorfor det er der, og det har symbolsk verdi for tragedien som utspiller seg. Men til tross for et gripende anslag, kommer aldri den katolske undertonen til overflaten.
Det kan bli drygt pompøst og cheesy til tider. Alfahannen som pisser ned på gata fra hotellbalkongen, og et påtagelig fokus på unge nakne kvinnekropper gjør at det rykker litt i «harry»-refleksen min.
Men det er lett å leve med. Subarra er drivende god og annerledes mafiafilm – stilsikker, full av gode karakterer og kledelig usentimental.
Stefano Sollima har med Gomorra-serien og Suburra virkelig vist seg som en glimrende og særegen forteller av mørke og til dels komplekse krimhistorier. Han er for tiden i USA og filmer oppfølgeren til den glimrende Sicario, så han er definitivt en mann verdt å følge framover.
