Westernfilmen The Magnificent Seven har ikke et sterkt fokus på innovasjon eller nytenkning. Den er basert på Akira Kurosawas De syv samuraier (1954), men henter både tittel og sjangerplassering fra John Sturges sin nyinnspilling fra 1960.
Regissør Antoine Fuqua virker fast bestemt på å ta i bruk alle klisjeer og konvensjoner fra westernfilmer. Han har et brukbart grep på dem, slik at The Magnificent Seven fungerer godt som enkel og hardtslående underholdning.
Et mesterverk er det ikke, men sjangerens tilhengere vil nikke gjenkjennende til hvordan helter og skurker effektivt settes opp mot hverandre i en kamp om liv og død.
Anmeldelse: Kongens nei har førsteklasses skuespill og god tidskoloritt
Den lille gruvebyen Rose Creek trues av den hensynsløse industrialisten Bogue (Peter Sarsgaard), som er ute etter innbyggernes landområder.
Emma Cullen (Hayley Bennett) er enke etter en mann som Bogue myrdet. Hun tar kontakt med revolvermannen Chisholm (Denzel Washington) for å få hjelp.
Han samler sammen et lag av ulike voldsmenn, blant andre Faraday (Chris Pratt) og Robicheaux (Ethan Hawke), for å hjelpe byen til å forsvare seg mot Bogue og hans tallrike banditter.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Skurken er en liten skuffelse
The Magnificent Seven forsøker å ligne så mye som mulig på westernfilmer du har sett før.
Derfor rir helten inn i by der vi kan observere overdreven spytting av skrå, forskremte mødre som kikker skeptisk ut av døråpninger før de lukker dem, en sørgmodig begravelsesagent som jobber med et ferskt lik, klirring med sporer og en luguber saloonbartender som serverer whiskey.
Resten av filmen serverer akkurat de samme gjenkjennbare elementene som om Antonie Fuqua føler han må krysse av alle punktene på sjekklista. Og jeg blir ikke riktig sikker på om jeg synes det er et godt eller dårlig tegn.
Anmeldelse: Gilberts grusomme hevn har for lite futt og energi
De sju heltene får hver sin kortfattede introduksjon, som kanskje ikke gir dem så mye kjøtt på beinet, men vi aner omrisset av hvilke arketyper de representerer.
Chisholm er den stoiske hevneren. Faraday den morsomme kjekkasen. Og Robicheaux er tvileren som har sett nok blodsutgytelse.
Alle fungerer greit, og noen av dem opplever oppvåkninger underveis i handlingsforløpet, men uten å tvinge publikum til å føle de store emosjonelle bindingene.
Filmens skurk, Bogue, er derimot en liten skuffelse. Peter Sarsgaard er en flink skuespiller, men blir for lett i denne rollen, som skriker etter mer ondskap og store overdrivelser.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Langt og voldsomt klimaks
Filmen er pent filmet på film, ikke digitalt, av Mauro Fiore, med brede panoramabilder i gylden fargepallett. Det eneste som trekker tilbake på det visuelle, er de avsluttende bildene, som så alt for åpenbart er fullstendig digitalanimerte av en eller annen mystisk grunn.
På lydfronten må man bare berømme de som har skapt et særdeles aktivt lydbilde med gønnere som høres ut som kanoner, og kanskje er det, også.
Alt akkompagneres av effektiv westernfilmmusikk av James Horner, som døde i en flyulykke i 2015. Dette er hans siste soundtrack (med tilleggsmusikk av Simon Franglen). Og selv om det ikke er hans beste, fungerer det godt nok til å underbygge spenningen og atmosfæren i denne filmen.
Anmeldelse: Bridget Jones’ baby: Alle gode ting er tre er et hyggelig gjensyn med klønete heltinne
The Magnificent Seven har et klimaks som er både langt og voldsomt. Det er kanskje ikke så blodig, men voldsmengden tilsier likevel en passende 15-års grense i Norge.
Det er vanskelig å telle antall døde, men det må være tresifret. Jeg lar meg underholde av enorme skuddvekslinger der skillelinjen mellom snill og slem er åpenbar, slik den ofte er i westernsjangeren.
Derfor er The Magnificent Seven, til tross for overdreven gjenbruk av kjente sjangerelementer, en brukbar westernfilm som definitivt ikke sparer på kruttet.
