Ikke kall meg sønn! er den norske tittelen på et brasiliansk drama om en ung gutt som får hele familiekonstruksjonen revet ned og snudd på hodet.
Filmen har en realistisk tilnærming til problemstillingen, selv om regissør Anna Muylaert tidvis forteller historien for hastig og kortfattet. Noen av figurene lider under det, og fremstår mindre troverdige og gjennomtenkte.
Ikke kall meg sønn! er likevel et forstandig drama med noen fine observasjoner omkring familierelasjoner under helt spesielle omstendigheter.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Gjenforenes mot sin vilje
Pierre (Naomi Nero) er en 17-år gammel gutt som er i ferd med å finne ut av seg selv når livssituasjonen tar en brå vending. Moren Aracy (Daniela Nefussi) blir arrestert når det viser seg at Pierre ikke er adoptert, som han tror, men ble stjålet som baby.
Nå gjenforenes han med sine biologiske foreldre, som lar egen lykke overskygge situasjonens brutale konsekvenser for Pierre, som mister kontakten med de han anser som sin mor og søster.
Han gir utløp for sine følelser på en måte som setter forholdet med de biologiske foreldrene på prøve.
Anmeldelse: Swiss Army Man er morsom og forfriskende ukonvensjonell
Ved filmens begynnelse, beskrives det befriende naturlig og uanstrengt hvordan Pierre er midt i en individualiseringsprosess, der han iført dameundertøy har sex med ei jente på fest.
Senere sekvenser viser også at han åpenbart er i en eksperimentell fase, der hans seksuelle legning er noe uklar. Dette gir ytterligere utfordringer når det viser seg at han biologiske foreldre er konservative av natur.
Rollen spilles nydelig av Naomi Nero (en gutt, tross navnet), som hentet inspirasjon fra sin egen transseksuelle søster. Hans rolletolkning gjør det lett å forstå Pierres sinne og motløshet, som lenge bobler under overflaten fordi han er en rolig og sindig gutt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Burde vært smartere skrevet
Det er derimot vanskeligere å tro på noen av figurene rundt Pierre. De nye foreldrene virker i overkant ivrige og utålmodige, og skal gjøre opp for 17 års adskillelse på rekordtid, uten noen forståelse for hvordan situasjonen arter seg for ham.
De begynner veldig kjapt å kalle ham «sønn» og tiltaler ham med navnet de ga ham før han ble kidnappet fra fødeavdelingen. Figurene er selvsagt satt i en veldig spesiell situasjon, men de burde vært smartere skrevet og mer nyansert formidlet.
En fiffig detalj i filmen, er at både adoptivmoren og den biologiske moren spilles av samme skuespiller, Daniela Nefussi. Hun gir begge figurene et klart definert særpreg, men jeg er litt usikker på hvilken effekt Muylaert er ute etter her.
Kanskje skal likhetene gjør Pierres situasjon enda mer forvirrende, men det ville åpenbart gitt større kontraster å la to ulike skuespillere ta hver sin rolle.
Anmeldelse: American Honey er en feberaktig roadmovie med en utrolig nerve
Regissør Anna Muylaerts forrige film, Min andre mor, handlet også om et anstrengt mor/barn-forhold.
Mens den handlet om en mor som plutselig må ta ansvaret for sin datter, handler altså Ikke kall meg sønn! om en gutt som plutselig må forholde seg til en ny mor og far.
Filmen presenterer noen interessante problemstillinger. Ikke alle får nødvendigvis en forløsning, og historien stopper litt plutselig etter bare 1 time og 22 minutter, men den forlater oss i det minste med et flott avslutningsbilde som gir et visst håp om at disse figurene vil kunne greie å finne veien videre.
