I den japanske filmen Etter stormen gjør regissør Hirokazu Kore-eda det han gjør best, nemlig å fortelle en liten historie om store ting. Dette er et stille og behagelig drama om mennesker som ikke helt har oppnådd det de ønsker i livet, og som kommer sammen under en tyfon som kan vise seg å fungere som en slags forløsende faktor.
Etter stormen er en observant studie i dynamikken mellom familiemedlemmer, altså en universell problematikk. Det handler også om avstanden mellom drømmer og forventninger man har til de faktiske realiteter. Historien er lun, hyggelig og tankevekkende. Dette er altså en Kore-eda-film av sedvanlig godt merke!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Leter etter lykken
Ryota (Hiroshi Abe) var en lovende forfatter, men det var for 15 år siden. Nå jobber han i et detektivbyrå som spionerer på utro menn og kvinner, og bruker opp pengene han tjener på gambling.
Han besøker sin gamle mor Yoshiko (Kirin Kiki) for å lete etter verdier i skuffer og skap fordi han skylder barnebidrag til ekskona Kyoko (Yôko Maki).
Sammen har de sønnen Shingo (Taiyô Yoshizawa), og nå skal Ryota straks møte dem begge, samtidig som en tyfon nærmer seg.
Anmeldelse: Fabeldyr og hvor de er å finne er frydefullt underholdende
Akkurat som i Hirokazu Kore-edas andre filmer, som Still Walking, Søstre og Som far, så sønn, er Etter stormen først og fremst drevet av dialog, ikke handlinger. Selv om språket er fremmed, er det noe kjent med måten disse figurene kommuniserer med hverandre på, både når det gjelder tone, ordvalg og andre uttrykksmåter.
Ryota, Yoshiko og Kyoko har en ulik tilnærming til sine liv som er ganske typiske. Først og fremst handler det om en mann som leter etter lykken, men som begynner å ane at han allerede har kastet den bort.
Ryota har på mange måter ødelagt for seg selv gjennom et handlingsmønster som åpenbart er nedarvet fra hans avdøde far, som moren/enken Kyoko ikke nødvendigvis gir de beste skussmål. Dette gjelder både økonomisk uorden, gamblingavhengighet og generell upålitelighet. Det gjenstår å se om Ryota har nok selvinnsikt til å forstå dette selv.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Sympatiske og elskverdige
Tilsynelatende skjer det ikke veldig mye i Etter stormen. Selv den lenge varslede tyfonen er et vindblaff vi ikke ser eller hører mye til. Men det som skjer mellom figurene er interessant og medrivende.
Alle er sympatiske og elskverdige, selv med sine feil og mangler, som riktignok er av den milde og nokså vanlige varianten. Hirokazu Kore-eda gir de dyktige skuespillerne både tid og rom til å gi sine roller den nødvendige tyngden, som igjen gjør historien bedre.
Det er ikke slik at man sitrer av spenning under en Kore-eda-film, men man får en tankevekkende diskusjon om jakten på lykke, kjærlighet og selvrealisering. Det handler også om familierelasjoner på godt og vondt, der mye kan virke kjent, selv om handlingen foregår i en fremmed kultur på et annet kontinent.
Anmeldelse: Doctor Strange er en ny Marvel-film med overbevisende kvaliteter
Etter stormen er en flott skildring av en familie etter oppløsningen, der Kyoko ikke fullt så subtilt jobber for at eks-svigerdatteren skal gjenforenes med sønnen, som heller ikke er fremmed for tanken, selv om det er åpenbart at det toget har gått.
Hirokazu Kore-edas eget gode manus gir dryppvise observasjoner av Ryotas personlighet. Han kan være både kjærlig, lojal og oppofrende, men også retningsløs, full av hvite løgner, talentløs med økonomi, og ikke alltid til å stole på.
Hans forsiktige (og noen ikke fullt så forsiktige) tilnærminger overfor ekskona, kjeklingen med søstera og hans generelle tiltaksløshet gjør ham til et menneske man vekselsvis føler sympati og indignasjon med. Etter stormen er et stillfarende drama som vekker begeistring med behersket skuespill, et velskrevet manus og trygg regi fra en filmskaper med et stort hjerte.
