Snekker Andersen og Julenissen er en kjent og kjær historie fra Alf Prøysen som selskapet bak Bølgen, Fantefilm, ikke våger å gjøre for store sprell med.
Derfor blir dette en traust og gammelmodig film, sånn omtrent slik den ville blitt laget i 1960, bare med bedre teknikk. Terje Rangnes regisserer trygt og forsiktig en enkel og nærmest banal historie, uten noen annen moral eller budskap enn at jul er gøy.
Snekker Andersen og Julenissen hadde nok tjent på en oppdatering i form og innhold. Det er usikkert hvor godt denne julenostalgien treffer barn anno 2016, men man kommer i hvert fall ikke i mindre julestemning av filmen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Rollebytte i skogen
Du kjenner kanskje hovedtrekkene i Prøysens lille historie fra før, men manusforfatter Jon Kåre Raake har lagt til nok til at spilletiden passerer timen.
Det handler altså om en snekker som heter Andersen (Trond Espen Seim), og som er veldig glad i jula. Det er ikke kona (Ingeborg Raustøl), som med gru husker ektemannens mislykkede julenisseopptreden året før, som ikke vi ikke får se, men som burde vært filmet for å etablere forståelsen for konas store motforestillinger.
Andersen tar likevel på seg nissekostymet, men det skjer noe uforutsett som gjør at han plutselig befinner seg i skogen, der han møter den ekte Julenissen (Anders Baasmo Christiansen), som tilbyr Andersen å bytte roller for kvelden.
Anmeldelse: Arrival er smart, tankevekkende og voksen science fiction.
Trond Espen Seim spiller snilt og mildt i hovedrollen og ser ut som han forsøker å kanalisere Per Asplin. Fru Andersen er bare sur og tverr og full av kjeft, i det som må ha vært en litt utakknemlig rolle for Ingeborg Raustøl.
Begge er dyktige skuespillere, men har lite å spille på med enkle Prøysen-figurer uten særlig dybde eller spesielle karakteristikker.
Anders Baasmo Christiansen blir heller ikke satt på store prøver i sin rolle, men har så absolutt uttrykket og utseendet som man forventer av en klassisk, norsk julenisse. Barna i filmen er søte, men blir dessverre litt anonyme.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Vekker nostalgiske følelser
Snekker Andersen og Julenissen er pent og pyntelig laget, med kostymer, kulisser og en generell tidskoloritt som tyder sterkt på at handlingen finner sted rundt 1960.
Skal man henge seg opp i detaljer, og det skal jeg nå, så forvirrer det derfor litt at de har egen boks for chili i krydderhylla, som var en sjelden vare på den norske bygda på den tida, at filmen har et produktplassert smør som ikke ble lansert før i 1985, samt at barna ser Tre nøtter til Askepott, som ikke ble produsert før 1973 og vist første gang på NRK to år senere.
Men dette er altså detaljer som ikke spiller den største rollen, all den tid dette er et eventyr som ikke akkurat påberoper seg full troverdighet på alle fronter.
Anmeldelse: Min nabo Totoro er japansk tegnefilm på sitt beste
Det meste av filmen er innspilt i Romania, men landskap og omgivelser ser ut som glansbilder hentet fra en norsk eventyrbok. Philip Øgaards bilder er vakre og vinterlige, selv om bruken av falsk snø er merkbar.
Magnus Beites filmmusikk vekker nostalgiske følelser, kanskje fordi en gjennomgående melodi med Sigmund Grovens munnspill ligner veldig på Grovens egen 1975-hit Så spiller vi harmonica.
Det gjøres ingen store feil i filmen, bortsett fra noen få kontinuitetsglipper (som spor i snø på tak, og ei jente som blar i en nissebok), men Snekker Andersen og Julenissen fremstår som kalkulert og forsiktig, der den med fordel burde ha formidlet Prøysen med et mer moderne uttrykk.
(En setning om musikken er endret, da undertegnede feilaktig skrev at musikken lignet Reodors ballade fra Flåklypa Grand Prix.)
