Sovende soldater er den thailandske regissøren Apichatpong Weerasethakuls nye film, som skildrer stemninger og atmosfære fremfor å fortelle en historie med en start, en midtre del og en slutt.
Denne filmens historie svever nemlig rundt som en slags dagdrøm, der den utforsker figurenes interaksjon med hverandre på et spirituelt plan. Sovende soldater er en meditativ film som inviterer til ettertanke, uten å utpensle klare meninger, intensjoner eller budskap.
Dette er ikke en film for enhver smak, men Apichatpong Weerasethakul bekrefter sitt rykte som en særegen filmskaper, rotfestet i thailandsk kultur, religion og tradisjon.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Blikk inn i fortiden
Filmen utspiller seg i og rundt en klinikk for unge menn som er rammet av narkolepsi. De sover nesten hele tiden, og når de er våkne, kan de når som helst falle tilbake i søvn.
Jen (Jenjira Pongpas Widner) er en frivillig hjelper som tar seg av Itt (Banlop Lomnoi), som ikke har familie i nærheten. En annen hjelper på klinikken er synske Keng (Jarinpattra Rueangram), som hjelper pårørende med å få kontakt med sovende pasienter.
Jen og Keng utforsker omgivelsene, der blikk inn i fortiden avdekker hemmeligheter om stedet som klinikken er bygget på.
Anmeldelse: Allierte er et lekkert krigsdrama uten ekte følelser
Å beskrive hva filmen handler om er sannelig ikke enkelt, for Apichatpong Weerasethakuls manus blander drømmer og minner om fortid og nåtid, med religiøse undertoner (du kan først som sist google «animisme»).
Filmens tematikk formidles delvis gjennom vakre billedkomposisjoner av Diego Garcia (som også har filmet Neon Bull). Kameraet står for det meste urørlig, i velkomponerte utsnitt som leker med fargespill. Dette merkes spesielt godt i scener fra klinikken, der legene bruker fargelys for å motvirke pasientenes vonde drømmer.
Kontrastene er påtagelige i andre sekvenser, som for eksempel når to fremmede kvinner (Sujittraporn Wongsrikeaw og Bhattaratorn Senkraigul) setter seg ned sammen med Jen på en rastebenk og viser seg å være gudinner fra en fjern fortid.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Inviterer til gjentagende påsyn
Apichatpong Weerasethakul forteller om thailandske myter og tradisjoner i fortid og nåtid, som møtes i skjæringspunktet mellom sovende og våken tilstand.
Jeg forstår at det er mye jeg ikke forstår, og kanskje aldri vil forstå i Sovende soldater. Den gir aldri en klar mening med det den forteller oss. Kanskje vil Weerasethakul at hver enkelt skal legge sine meninger i det den viser oss. Kanskje vil han bare at vi skal oppleve, ikke nødvendigvis forstå.
Det finnes nok de som vil kalle dette både kjedelig og pretensiøst, og det er mulig å forstå at noen kan synes det om Sovende soldater. Men det er et besnærende verk som inviterer til gjentagende påsyn for om mulig å kunne fravriste den noen av dens hemmeligheter.
Anmeldelse: Kvar song ei soge er en gammelmodig dokumentar
Apichatpong Weerasethakul lager film utenfor det thailandske studiosystemet. Sovende soldater er internasjonalt finansiert, blant annet av norske Tordenfilm, med Eric Vogel og Ingunn Sundelin som co-produsenter.
Weerasethakul har da også et internasjonalt publikum, som for alvor oppdaget ham da han vant gullpalmen i Cannes for Onkel Bonmee som kan erindre sine tidligere liv i 2010.
Også Sovende soldater er et stille, kontemplativt drama fra en regissør som kan kjede vettet av «vanlige» kinogjengere med et vanskelig tilgjengelig filmspråk, men som tilbyr noe spennende og annerledes for de spesielt interesserte filmelskerne som er villige til å oppleve, uten nødvendigvis å bli opplyst.
Du har sannsynligvis aldri sett noe lignende som Sovende soldater, noe man ikke kan si om hver film som settes opp på kino.
