Jeg har for lengst sett meg lei av sangkonkurranser som Idol, The Voice og X-Factor. Dermed skulle man kanskje tro et en animasjonsfilm om nettopp dette skulle bli kjedelig.
Men skaperne av Grusomme meg og Minions har med sin nyeste film Syng, laget en trivelig film som på ingen måte finner opp kruttet på nytt, men som får deg til å smile på alle de rette stedene.
Rollefigurene er sjarmerende, selv om de er en gjeng med vandrende klisjeer, og lydsporet er fullspekket med hitlåter som får det til å rykke i dansefoten.
Filmanmeldelse: «Kjæledyrenes hemmelige liv» – Frisk og humoristisk animasjonsfilm.
Gode musikkinnslag
Syng tar den velkjente sangkonkurransen ut av TV-skjermen og inn på teateret. Koalabjørnen Buster Moon (Jan Gunnar Røise) forsøker å redde sitt gamle, ærverdige teater fra konkursens rand ved å arrangere den største sangkonkurransen byen har sett.
Når Buster ved et uhell lover ut 100.000 dollar til vinneren, strømmer deltakerne inn og dermed er sirkuset i gang. Men hvordan skal Buster klare å få tak i pengene han har lovet bort?
Den sjenerte elefanten Meena, den overarbeidede grisemammaen Rosita, den kriminelle gorillaen Johnny, rockepinnsvinet Ash og den rappkjefta musa Mike er noen av de håpefulle deltagerne.
Figurene er godt stemmelagt av henholdsvis Emilie Skolmen Kaafjeld, Ulrikke Døvigen, Jakob Schøyen Andersen, Tomine Harket og Jon Øigarden. Jeg aner at det er noen komiske øyeblikk som har mistet litt brodd i den norske oversettelsen, men de norske stemmene fungerte stort sett fint.
Det er imidlertid musikken som gjør Syng god, og denne er beholdt fra den engelske originalversjonen. Med unntak av noen få steder i filmen hvor det er litt snakkesynging er det altså Tori Kelly, Reese Witherspoon, Taron Egerton, Scarlett Johansson og Seth MacFarlane som imponerer med sin stemmeprakt.
Lun og hjertevarmende
Det er deltagerne i konkurransen som er de interessante rollefigurene i Syng. Jeg koste meg med Rositas dagdrømming ved kjøkkenbenken, Johnnys forsøk på å komme seg bort fra livet som bankraner og Meenas sakte vei til bedre selvtillit.
Dessverre blir jeg aldri fenget av Buster eller hans kamp for å beholde teateret sitt, og siden hovedhandlingen ikke engasjerer skikkelig blir filmen noe ujevn og spenningen faller et par steder underveis.
Heldigvis har filmen nok gode enkeltscener til at jeg aldri kjeder meg, men filmskaperne kunne med fordel ha utforsket flere av sideplottene i større grad.
Lun humor og hjertevarme er stikkord for Syng når den er på sitt beste. Finalen har akkurat passe trøkk, er akkurat så fin, og akkurat så rørende som den burde være.
