The Crown er en storslått og vellykket historietime som tar for seg det britiske kongehuset i en spennende overgangstid fra skandaler, krig og dødsfall til stabilitet på tronen.
Dette er en serie som harmonerer elegant i alt fra den flotte visuelle stilen via et utsøkt rollegalleri til dialoger som virkelig river oss med inn i hjertet av moderne britisk historie.
Serien er på sitt suverent beste i første halvdel. Hvor den historiske dramatikken ligger tykk og tett. Her treffer serieskaper Peter Morgan blink med sin episodiske inndeling av kongehusets intriger, etterkrigens storpolitikk og en av Londons store tragedier.
ANMELDELSE: Atlanta – en smart og morsom hip hop-komedie
Mer enn en kongelig «Crownton Abbey»
Vi blir presentert for det britiske kongehuset i 1947, da en ung Elizabeth (Claire Foy) gifter seg med sin elskede prins Phillip (Matt Smith). Dermed er vi plassert på trappene for flere store omveltninger både for de kongelige og Storbritannias politiske ledelse i årene som følger.
The Crown har allerede rukket å bli spøkefullt omtalt som «Crownton Abbey» på grunn av likhetene med periodedramaet Downton Abbey. Og serien er absolutt knallgod på både kostymer, kutymer og på å skildre den sterke og konservative makten som sitter i veggene på en institusjon som Buckingham Palace.
Men denne serien strekker seg langt utover intrigene og begivenhetene i kongehusets indre gemakker.
ANMELDELSE: Florence Foster Jenkins – Meryl Streep synger grufullt!
1950-tallet er en brytningstid hvor Storbritannias konservative holdninger som stormakt, monarki og kirkestat blir utfordret av både opinion og kongefamiliens medlemmer.
Aldrende statsledere, innenrikspolitiske kamper, et vaklende britisk imperium og avfallsstoffene etter krigen ulmer i bakgrunnen, og i forgrunnen står unge Elizabeth.
Og serieskaper Peter Morgan klarer å veve sammen denne kontrasten og balansen mellom person og epoke på mesterlig vis.
Jeg kan ikke historien godt nok til å vurdere hvor sannferdig The Crown er, og hvor mye av serien og rollegalleriet som er dramatisert, og hva som er beskrivelse av virkelige hendelser.
Det er helt klart et ekstra press på manusarbeidet til et historisk drama når en skildrer levende mennesker, og det i tillegg er snakk om statsledere og kongelige.
Dronning Elizabeth selv framstår som en heltefigur i sin hovedrolle, og er tydelig plassert som den vi skal heie på og ha sympati med. Det gjelder både i krangler med sin ektemann, sin statsminister og sin festglade søster. Det er et perspektiv som nok kunne vært annerledes og mer nyansert, men det oppleves troverdig og serien skyr ikke unna dronningens egne karakterbrister.
ANMELDELSE: Train to Busan – Melodramatisk zombiefilm fra Sør-Korea
Mesterlige enkeltepisoder
The Crown holder på et forholdsvis oversiktlig antall hovedkarakterer. Og i stedet for å hele tiden vise oss litt av alt, blir vi i stedet med på episodiske dypdykk inn i de ulike miljøene.
Den beste episoden er et dypdykk inn i desemberdagene i 1952 da The Great Smog herjet i Londons gater og tok livet av flere tusen mennesker. Episoden starter med en dans gjennom byråkratiet på meteorologisk institutt før vi kastes ut i en stemningsfull og visuelt slående reise gjennom politisk maktkamp og personlige tragedier i dagene som følger.
Et annet høydepunkt er en episode hvor Winston Churchill skal males i anledning sin 80-årsdag. Samtalene mellom kunstner og statsminister er ypperlig konstruert til å kle av en mektig manns selvbilde.
I disse episodene glitrer The Crown i all sin prakt og viser på imponerende vis fram TV-seriens store styrker som formidler av historisk drama. Hvor det kan dypdykkes i deler uten at helheten forsvinner.
ANMELDELSE: Westworld – vakker og velspilt science fiction
Skuespillet er en fryd å følge
The Crown er velsignet med et kjernegalleri av skuespillere som behersker både kunsten å dele og kunsten å stjele scenene.
Matt Smith som prins Phillip, Jared Harris som kong George den 6., John Lithgow som Winston Churchill og ikke minst Claire Foy som dronning Elizabeth er alle glimrende i sine respektive roller.
I alt fra fakter og mimikk til hvordan de bærer sine kostymer og ansvarsområder treffer disse karismatiske skuespillerne et rikt spekter av sine karakterer, og bringer rollenefigurenes beste og verste sider til live.
De er godt hjulpet av en serie som er velkomponert til fingerspissen. I tråd med sine motiver, er alle kamerabevegelser og utsnitt nøye oppbygd. Og den gråtonede fargepaletten gir en tilbakeholden eleganse som står i stil til den britiske overklassens reserverte vesen. Den brytes sjeldent opp, men når for eksempel en lighter får lyse opp kongens sigarett under en munter prat, gir den gløden en varme som brer seg over skjermen som et kjærtegn på en småfrossen kropp.
ANMELDELSE: Outlander S02 – Skikkelig kostymedrama
For meg tipper det litt over i symbolbruken ved noen anledninger. Nærbilder av kortspill der dronning legges over konge er i denne kategorien – for så vidt elegant utført, men et billig virkemiddel.
Seriens andre halvdel er tammere og mindre handlingsdrevet enn de fire første episodene, da så mange drakamper pågår samtidig. Det gjør at sesongens spenningskurve flater ut et stykke før finalen. The Crown er på sitt beste når serien spenner opp viktige historiske hendelser, og lar de dirre i bakgrunnen. En kan sette spørsmålstegn ved om serieskaper Peter Morgan kanskje burde valgt å styrke noen av de utenrikspolitiske trådene i det sesongen ebber ut.
Men The Crown blir aldri kjedelig, og serien stabler veden fint opp til nye besøk hos familien Windsor i sin sesongfinale. Det er snakk om at Netflix ønsker seks sesonger av serien.
Denne helgen er det bare å sette over tekjelen og sette av ti timer til det britiske kongehusets kjølige lunhet.
The Crown har premiere på Netflix fredag 4. november. Alle 10 episodene legges ut samtidig.
