Westworld er en smart og visuelt lekker science fiction-serie som ser bakover mot westernsjangerens oppdagelsesmyter, for å vise oss hva som kan skje når kunstig intelligente roboter gjør kvantesprang i forståelsen av seg selv.

Med den underliggende spenningen om “hva kan gå galt?” i en fornøyelsespark befolket av androider, klarer serieskaperne Jonathan Nolan og Lisa Joy å bygge en fullblods dramaserie med flere potente sidehistorier og et nydelig sammensatt rollegalleri.

Ideen kommer fra en film av forfatter Michael Crichton, som utforsket et lignende scenario i velkjente Jurrasic Park.

Men i Westworld snur ikke vitenskapen seg mot sine skapere i en spektakulær og actiondrevet kollaps – her utforskes temaet fra flere perspektiver og med nyanserte repetisjoner som gir nerve til androidenes eksistensielle utfordringer.

ANMELDELSE: Kongens nei – En god historieleksjon

Teddy (James Marsden) finner tonen med livsglade Dolores (Evan Rachel Wood). (Foto: HBO Nordic)
Teddy (James Marsden) finner tonen med livsglade Dolores (Evan Rachel Wood). (Foto: HBO Nordic)
Fornøyelsesparken slår sprekker

Vi befinner oss i framtiden i en fornøyelsespark hvor rike mennesker kan leve som i ville vesten. Parken er befolket av bioteknologiske androider som imiterer mennesker så godt at de fungerer utmerket som både sex-, skyte- og samtalepartnere. Her er det kun robotene som kan dø, og gjestene kan fritt leve ut alle sine fantasier.

Vi følger også livet bak kulissene. Hvor den geniale skaperen Dr. Robert Ford (Anthony Hopkins) og hans kollegaer jobber med å lappe sammen og reboote de skadde robotene, samtidig som de utvikler den kunstige intelligensen til nye nivåer.

Definitiv en teknologisk lek som lett kan slå feil. Og vi har ikke hengt lenge i parken før vi ser at det profittorienterte gudeeksperimentet er i ferd med å slå sprekker.

ANMELDELSE: Better Things S01 – Treffer rett i trivselssentralen

Ingrid Bolsø Berdal spiller den skarpskytende roboten Armistice i Westworld. (Foto: HBO)
Ingrid Bolsø Berdal spiller den skarpskytende roboten Armistice i Westworld. (Foto: HBO)
Bolsø Berdal gjør en knallkul banditt

Skuespillet er nært og finstemt i Westworld. I hver sin ende av et stort og velskrudd rollegalleri imponerer både Anthony Hopkins som parkskaperen Dr. Robert Ford og Ed Harris som den kaldblodige og mystiske Gunslinger.

Ingrid Bolsø Berdal bekler den kule outlaw-rollen Armistice. Hun har både tilstedeværelsen, timingen og actionegenskapene som gjør henne til en av seriens mest fengende bekjentskaper.

Det er et par av rollene blant menneskene som jobber med parken som ikke treffer helt tonen fra starten av. Men inne i ville vesten skiftes det stort sett uanstrengt fint mellom westernklisjeer og androidenes voksende forvirring.

Den visuelle stilen varierer mellom fargesterk og landskapsidyllisk inne i parken, og kjølig og stilisert når vi befinner oss bak kulissene. Alt med et detaljfokus som gjør at Westworld kommer til live i alt fra pistoler og klær til futuristiske kroppstøperier.

Et virkningsfullt grep er det gamle trikset med å la de aller voldeligste situasjonene, som f.eks. en brutal skalpering, foregå etter at kameraet har svingt behersket bort fra det blodige motivet, og kun lar oss oppleve grusomhetene på lydsiden. Det funket for Tarantino i Reservoir Dogs (1992), og det funker i Westworld.

Komponist Ramin Djawadi (Game of Thrones) sørger for en jevn strøm av dramatiske underlag og musikalske overganger. Men det er saloonpianoets nedstrippede versjoner av Soundgarden og Radiohead-perler som fester seg sterkest, og gir referanselag og stemning til seriens eksistensielle sårhet.

Dr. Robert Ford (Anthony Hopkins) er skaperen av fornøyelsesparken Westworld. Her flankert av sin androidespesialist Bernard (Jeffrey Wright). (Foto: HBO Nordic)
Dr. Robert Ford (Anthony Hopkins) er skaperen av fornøyelsesparken Westworld. Her flankert av sin androidespesialist Bernard (Jeffrey Wright). (Foto: HBO Nordic)
Seig og detaljfokusert

Det er måten Westworld setter i gang tanketannhjulene våre på som er seriens største drivkraft.

Sentrale spørsmål om behov, frihet, skapertolkning og robotrettigheter spiller sammen med en fascinerende teknologivisjon som er så menneskelig at det blir vrient å distansere seg for oss som ser på.

Androidene er konstruert med mulighet til å improvisere, men hvis de ikke blir påvirket av gjestene, så faller de inn i forhåndsbestemte handling- og dialogmønster. Og det er i repetisjonen av disse motivene at vi ser dryppene av endringene i robotenes selvbilde.

Det er en seig og detaljfokusert fortellerstil, som kan være litt kjedelig til tider, men den gir rik innsikt i seriens versjon av kunstig intelligens, og ved hver repetisjon så blir vi belønnet med en ny puslespillbit.

Etter fire episoder har vi ennå ikke sett mer enn antydninger til hvor historiens overhengende spenningsplott skal føre oss. Westworld bør i andre halvdel utvikle seg videre langs de linjene, hvis ikke kan serien bli sittende fast i sine egne sirkler.

Og den tålmodige avdekkingen av de sentrale konfliktlinjene bygger forventninger som jeg håper innfris ved at seriens teknologifilosofiske brodd får en sentral rolle når de store hemmelighetene skal avsløres.

De fire episodene som denne anmeldelsen er basert på er ikke de endelige versjonene fra HBO. Vi vil komme tilbake med anmeldelse av hele sesong 1 når vi har sett alle 10 episodene.

Westworld har premiere på HBO Nordic 3. oktober.

Om SERIEN

Westworld

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.