A Monster Calls er en visuelt kreativ og møysommelig utført film som kombinerer animasjon, fantasy og gråbritisk realisme i en sår fortelling om tap og skyldfølelse.
Filmen er basert på Patrick Ness sin bok med samme navn fra 2011, om en 13 år gammel gutt som får besøk av et gammelt monster da moren blir kreftsyk.
Regissør J.A. Bayona, som virkelig traff meg med barnehjemsthrilleren The Orphanage i 2008, skaper nok en gang et velkomponert univers hvor fantasien ledsager virkeligheten med en finurlig filmlogikk som fungerer i begge verdener.
Men til tross for et stort og vondt tema, og kraftige anstrengelser for å gi publikum konstant klump i halsen, så har Bayona laget en reservert film som aldri kommer under huden på meg.
ANMELDELSE: The Orphanage – Troverdig uhygge
En monsterkamp mot kreften
Conor (Lewis MacDougall) lever gjennom en stor tragedie.
Hans mor er kreftsyk, og hennes kamp mot døden har lagt en klam hånd over guttens eksistens. En ensom eksistens. Faren bor med ny familie i USA, bestemor er en streng og pragmatisk eldre dame og skolekameratene er plageånder.
En natt blir gutten oppsøkt av et monster som tilbyr sin hjelp i form av tre historier – i bytte må Conor fortelle monsteret sannhetene om marerittene han drømmer om natten.
I filmens fantasiverden er det litt Dickens, litt folkeeventyr og mye visuell fortellerglede. De to første historiene leker med våre forventninger, og bruker smarte animasjoner til å poengtere småfiffige vendepunkt.
Den siste monsterhistorien tar oss med inn i den virkelige verden – og her blir det tydelig at filmens magiske elementer ikke har nok momentum til å sette farge til filmen i møte med Conors nitriste virkelighet. Her blir gode tilløp og høye forventninger til en grå suppe av emosjonell smerte og rotete oppklaringer.
ANMELDELSE: Syng – Lun og trivelig
Fra monster til melodrama
Lewis MacDougall bærer mye av filmen på sine skuldre, og det er en oppgave som blir for tung for den unge skuespilleren.
Liam Neeson gir kraft til monsteret, og Felicity Jones treffer oss i magen med sin døende rollefigur. Men vår hovedperson kommer aldri ut av en tilbakeholden mimikk som holder seg statisk gjennom både drømmer, håp og sorg. Selv Conors tårevåte sinne blir til en maske som ikke klarer å formidle de følelsene som dundrer under overflaten.
Sigourney Weaver havner også mellom to stoler i rollen som bestemor. Hun blir ikke kjølig nok til å treffe den stive britiske matriarken, og mestrer heller ikke lunheten når den kreves.
ANMELDELSE: Fabeldyr og hvor de er å finne – frydefull underholdning
J.A Bayona sikter nok på denne sobre og nøkterne tonen i sine hovedpersoner, men når filmens manus ellers klemmer knallhardt på tårekanalene mine i samtlige 108 minutter, så flates spenningen ut av denne motfasen mellom skuespill og handling.
Filmens klimaks blir virkelig lidende av dette, og den store «sannheten» som monsteret krever som betaling for sine historier, blir hverken overraskende eller spesielt engasjerende når den endelig kommer.
A Monster Calls er verdt å se for en tidvis eventyrlig god første halvdel. Men til tross for store skuespillernavn, sterke følelser og en på papiret passende regissør, så blir dette en ganske tam film når den bytter ut monster med melodrama i siste akt.
