Den australske filmen The Daughter heter Vildanden i Norge, fordi filmen er inspirert av Henrik Ibsens skuespill fra 1884.
Regissør og manusforfatter Simon Stone forteller en nåtidshistorie innenfor Ibsens rammeverk, der gamle hemmeligheter står i fare for å ødelegge både vennskap og familieforhold.
Her blir det tragedie og tristesse nok til alle, av og til med et litt såpedramatisk preg, men skuespillerne er sterke og de beste scenene har en intensitet som gjør Vildanden til et bevegende drama.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Oppdager ødeleggende hemmeligheter
Historien er altså fritt tolket etter Ibsens stykke, men er fremdeles gjenkjennelig: Etter flere år utenlands kommer Christian (Paul Schneider) hjem til en liten by i Australia når hans rike far Henry (Geoffrey Rush) skal gifte seg.
Der gjenforenes han med ungdomskameraten Oliver (Ewen Leslie), som lever lykkelig med kona Charlotte (Miranda Otto) og datteren Hedvig (Odessa Young).
Christian er bitter på faren på grunn av morens selvmord flere år tidligere, og når han oppdager ødeleggende hemmeligheter som involverer både familie og venner, føler han seg kallet til å røpe dem.
Anmeldelse: Shelley virker som en uferdig historie
Mens Ibsens skuespill blandet komiske elementer inn i tragedien, er det ikke mye morsomt å hente i Simon Stones film.
Her handler det om å få dype livsløgner avslørt, med alvorlige og tåredryppende konsekvenser. Hvorfor Christian føler et behov for å være budbringeren av uønskede budskap er litt uklart.
Filmen får det til å virke som han rett og slett vil hevne seg på sin egen far, samtidig som Christian muligens ubevisst ønsker å ødelegge sin kamerats lykke, vel vitende om at hans eget kjærlighetsliv ligger i ruiner.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Sikker regi av debutant
Persongalleriet er jevnt over solid spilt, der alle figurene har ulike motivasjoner og utfordringer.
Stone gjør en god jobb med å gi alle sin del av historien, eksempelvis Olivers jobbjakt, Hedvigs famlende kjærlighetsliv og Christians skrantende forhold per Skype.
Selv birollene til Miranda Otto, Geoffrey Rush og Sam Neill er romslige nok til å gi en forståelse av deres betydning for hverandre, og få publikum til å bry seg om deres skjebner.
Anmeldelse: Syng er en trivelig sangkonkurranse som underholder
Tematisk er denne filmversjonen av Vildanden tro mot Ibsens skuespill når den spør om mennesker får det bedre eller verre av å vite sannheten.
Svaret virker å være ganske klart i filmen, selv om avslutningen er litt åpnere enn Ibsen skrev den. Man sitter likevel lettere rystet under rulleteksten. Tragedien beveger, takket være sterkt skuespill og en gjennomført dramaturgi med sikker regi.
Simon Stone debuterer faktisk som filmregissør her, men har lang fartstid fra teater, og satte opp Vildanden i Sydney i 2011 og i London i 2014. Kanskje er det derfor deler av filmen har et litt teatralsk preg, men det er ikke negativt ment.
(Det er for øvrig ikke første gang at Vildanden filmatiseres i Australia. The Wild Duck fra 1984 hadde Liv Ullmann og Jeremy Irons i to av hovedrollene.)
