*SPOILERADVARSEL – DENNE ANMELDELSEN AVSLØRER BITER AV HANDLINGEN I SESONGFINALEN*

Med Westworld har HBO igjen klart å skape en storslått serie som byr på fascinerende tankegods, et imponerende visuelt uttrykk og en historie som inviterer publikum til å hele tiden investere følelser og hjerneceller i hva som kommer til å skje videre.

Balansen mellom science fiction, action og nyansert og referansedyp filosofering er løst på smart vis og skaper en serie som fungerer både for dem som avkobles, og de som vil tilkobles.

Det er en serie som, i likhet med Game of Thrones, virkelig har lyktes med å trigge publikums innlevelse. Teorier og diskusjoner rundt hver episode har forsterket seeropplevelsen og gitt mye grubleglede til veldig mange.

Finaleepisoden var raus med å bekrefte flere av de store og populære fanteoriene (som en kan finne blant annet på reddit og i dedikerte podkaster) som har blitt antydet underveis – både med ulike tidslinjer og den rystende “hendelsen”. Noe av dette ble en smule overforklart i den 86 minutter lange sesongavslutningen. Men sesongen fikk en slutt som både fullførte en del sirkler, samtidig som en ny verden ble lagt åpen for neste sesong.

*HERFRA OG UT BLIR DET STORE SPOILERE*

ANMELDELSE: Westworld E01 – E04: Grublegod science fiction

Dr. Robert Ford (Anthony Hopkins) er skaperen av fornøyelsesparken Westworld. Her flankert av sin androidespesialist Bernard (Jeffrey Wright). (Foto: HBO Nordic)
Dr. Robert Ford (Anthony Hopkins) er skaperen av fornøyelsesparken Westworld. Her flankert av sin androidespesialist Bernard (Jeffrey Wright). (Foto: HBO Nordic)
Årets TV-rolle av Anthony Hopkins

I et solid skuespillerensemble er det en som stikker seg ut. Jeg kan knapt huske å ha kost meg så mye med en rolleprestasjon som det Anthony Hopkins leverer som parkens skaper Robert Ford.

Hver scene med den gamle mester er en nytelse. Hvert vendepunkt og hver eneste avsløring som kommer gjennom den veltalende og møysommelige rollefiguren gjør at det kribler av glede i seriemagen min.

Han veksler sømløst mellom å være troverdig som både visjonær helt og stormannsgal skurk fram til sesongens siste scene, og han er nærværet som redder et par av sesongens litt kjedelige episoder fra å bli rene transportetapper.

For det er en del transport i Westworld. Både fysiske reiser i westernlandskapet, og den reisen vi i publikum må gjennomføre for å skjønne vårt rollegalleri.

De stadige repetisjonene av hendelser, samtaler og motiver var en tålmodighetsprøve til tider. Og jeg er blant dem som synes det ble et par runder for mye med tidshopping og sterile samtaler om identitet og bevissthet. Målet var likevel verdt gjentagelsene, og måten serien avslørte sine store overraskelser – spesielt hintene som kom i nest siste episode – var god belønning for tålmodigheten.

Men det var også i overgangen mellom de to siste episodene at serien mistet litt av sin eleganse for meg. Finessen og de subtile hintene om både Williams rolle og Wyatt ble doblet opp med veldig tydelige forklaringer i sesongfinalen – det var fint med bekreftelse, men jeg skulle gjerne sluppet teskjeemetoden.

Sesongfinalen ga noen svar på hvordan roboter kan reagere når de blir klar over sin egen eksistens, og forholdet til sine skapere. (Foto: HBO Nordic)
Sesongfinalen ga noen svar på hvordan roboter kan reagere når de blir klar over at de blir styrt av mennesker… (Foto: HBO Nordic)
Ut av labyrinten

Jeg har stor sans for måten serieskaperne Jonathan Nolan og Lisa Joy har latt Michael Crichtons originale ide ligge å dirre i bakgrunnen helt ut.

I både Westworld-filmen fra 1973 og i Crichtons Jurrasic Park er det de katastrofale følgene av tukling med vitenskap og skaperverk som blir den dominerende handlingsmotoren – med en underliggende moralsk pekefinger som poengterer at en ikke bør leke gud.

Men i Westworld-serien er denne pekefingeren fraværende, og det er de komplekse følgene av vitenskapen, med intrikate etiske, evolusjonsmessige og personlige dilemmaer, som utforskes.

Seriens siste episode gjør likevel effektiv bruk av den fryktbaserte delen av originalfilmens mytologi ved at noen av de mer actionglade vertene får ta en blodig hevn på sine teknikere og voktere.

Jeg satte også pris på Armistices (Ingrid Bolsø Berdals) og Hectors (Rodrigo Santoro) humørfylte opprør som holdt døren på gløtt for Westworlds mer groteske side. (Hvis du mot formodning skrudde av i det rulleteksten begynte, er det bare å gå tilbake for litt splatter med glimt i øyet.)

Et ankepunkt jeg har mot serien er at den ikke har klart å få fullt utbytte av westernsjangerens mange godbiter – den ble litt seig og tam i sin lek med nybyggerklisjeene. Derfor liker jeg hintene om at det finnes andre verdener bortenfor ville vesten som vil åpne flere horisonter som Joy og Nolan kan leke med i sesong 2.

Selv om sesongavslutningen signaliserer en radikal endring i parken, er jeg herlig grublende på hva denne endringen vil innebære.

Dolores tok steget ut av labyrinten. Hun og Bernard må velge hvordan de vil forholde seg til sine medroboter, og om de vil opprettholde illusjonen om en velfungerende fornøyelsespark laget for menneskers forlystelse. Men har Ford sluttet å dra i trådene? Hva med Maeve? Hva med Peter Abernathy? Hva med Fords private lab under huset? Og hva skjedde egentlig med Logan?

Jeg digger at jeg egentlig ikke aner hvor vi skal når vi vender tilbake til Westworld neste gang, og jeg gleder meg til å bli engasjert i dette tankegodset på nytt. Hatten av for HBO for det.

Hva likte du? Hva likte du ikke? Kjør Westworld-debatt!

Om SERIEN

Westworld

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.