På et tidspunkt i Assassin’s Creed får Michael Fassbender et vantro ansiktsuttrykk og utbryter «what the fuck is going on»?
Det kan være hans ekte reaksjon på filmen han er med i, for Assassin’s Creed har blitt en smakløs suppe av en historie, der all verdens kameratriks og spesialeffekter ikke kan skjule det faktum at regissør Justin Kurzel ikke har en skikkelig historie å fortelle.
Det er trist å registrere at han og staben må ha lagt ned ekstremt mye arbeid i å filmatisere den populære spillserien, men det gledesløse resultatet er blottet for entusiasme og engasjement. Assassin’s Creed er rett og slett årets første kalkun.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Jakter på Edens eple
Filmen bygger på en diffus historie om den eldgamle kampen mellom Assasinerne og Tempelordenen. Begge jakter på Edens eple, som inneholder frøet til menneskehetens frie vilje.
Cal (Michael Fassbender) viser seg å være en direkte etterkommer av Assasineren Aguilar (Michael Fassbender), som stjal eplet i 1492. Far og datter Rikkin (Jeremy Irons og Marion Cotillard) kobler Cal til Animus, en virtuell virkelighetsmaskin som vekker genetiske minner i hans DNA, slik at de kan se hvor Aguilar gjemte eplet.
Og om du synes at denne lille sammenfatningen virker direkte lattervekkende, kan du trygt anta at Assassin’s Creed ikke er en film for deg.
LES: Michael Fassbender hadde aldri spilt Assassin’s Creed før han tok på seg hovedrollen
Filmen er basert på en suksessfull spillserie som jeg ikke har testet. Spillfans som reagerer på det, må skuffes. En film skal kunne fungere uten forutgående kjennskap. Det gjør ikke Assassin’s Creed.
Den introduserer oss for et potensielt interessant univers basert på spansk middelalderhistorie, men har ingen figurer å føle for, hverken i positiv eller negativ retning. Selv en dyktig og dreven skuespiller som Michael Fassbender makter ikke å gjøre noe som helst av interesse med hovedrollen.
Cal er en todimensjonal figur uten noen andre evner og kvaliteter enn aggresjon, noe filmen gjør et uinteressant poeng av.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Mangelfull dramaturgi
Denne filmen har et overraskende solid ensemble av skuespillere foran kamera. I tillegg til Fassbender, Cotillard og Irons er også Brendan Gleeson og Charlotte Rampling med i mindre roller.
Felles for dem alle er at de må ytre stivbeint dialog som virker direkte dum og pregløs, uansett hvilke kvaliteter skuespillerne måtte ha.
– Vi må gjøre ære på fremtiden, ikke oss selv, sier Rampling pompøst, mens hun ganske sikkert ser for seg hvordan hennes renommé i fremtiden tilsmusses av denne rollen.
Jeremy Irons fortjener også mye bedre materiale å jobbe med, men kommer stort sett fra det med æren i behold. Cotillard får ikke gjør stort annet enn å stå stille og se pen ut, samtidig som hun ytrer lite overbevisende kommandoer til Cal og labfrakk-folkene som styrer Animus-maskinen han er koblet til.
Anmeldelse: Sherlock S04 E01 overbeviser ikke helt
Assassin’s Creed har store mengder vold, men av den blodfattige sorten. All slåssing er nøye koreografert, men så lynkjapt redigert at man ikke rekker registrere hva som egentlig skjer. Man får aldri en følelse for styrkeforholdet mellom de involverte og mangelfull dramaturgi før de fleste actionscenene er avløst av den neste.
Det er én parkour-inspirert jaktscene cirka midtveis i Assassin’s Creed som byr på mange spreke stunts med forsering av diverse fasader og hopping fra tak til tak, men da har man allerede sluttet å bry seg om hvordan det går med de som hopper.
Det er et tegn på at filmen har problemer. Assassin’s Creed har vært en stormende suksess som dataspill, men ingenting tyder på at bedriften gjentas på kino.
