Det spriker stort mellom det praktfulle og det som virkelig ikke fungerer i Gore Verbinskis A Cure for Wellness.
Her er det gode tilløp til ekkel skrekk i en film som har funnet en glimrende setting på et øde slott i de sveitsiske alper. I kontrasten mellom solvakker idyll og mørke sykehuskjellere ligger det rom for mye ubehagelig stemning. Verbinski serverer også en del særdeles vemmelige glimt når han vender seg mot vitenskapens mer uetiske sider.
Men med et tonedøvt forhold til sjangerklisjeene, flere merkelige stilbrudd og en gåte du gjetter slutten på etter halvtimen, er det vanskelig å bli annet enn oppgitt i kinomørket.
Og når Verbinski i tillegg skal ha oss til å sitte der i to og en halv time. Ja, dere er herved advart – dette er altfor langdrygt.
ANMELDELSE: The Great Wall – Muren er det beste med filmen
Konspirasjon på institusjon
I et amerikansk finansselskap er det dystre stunder. En lukrativ fusjon står i fare da en av selskapets sentrale styremedlemmer, Mr. Pembroke (Harry Groener), fornekter «kapitalismens syke vesen» og legger seg inn på en helseklinikk i Sveits
I desperasjon etter en nødvendige underskrift, sender styret den unge og ambisiøse Lockhart (Dane DeHaan) for å hente Pembroke hjem fra de institusjonen. Men det viser seg å ikke være så lett.
Ingen vil reise hjem fra den avsidesliggende helseklinikken, og desto mer Lockhart kjemper for å få med seg sin, nå harmoniske, sjef, desto mer skjønner han noe er fryktelig galt.
Og det gjør vi også. Siden Gore Verbinski legger ut hint like subtilt som Metallica spiller riff, så skjønner vi raskt hvor vi skal, og hvem som er hvem. Da blir det lenge å vente på rulleteksten. Spesielt når Verbinski velger å fylle tiden med gamle skrekksvisker som barnesang i falsett, ung og hvitkledd kvinne på kanten av høy mur og febrilsk leting etter mobildekning.
ANMELDELSE: John Wick: Chapter 2 – en ultravoldelig godbit
Vanner ut en god thriller
Det ligger potensial til en solid estetisk thriller om verdien av et menneskeliv inne i A Cure for Wellness, men den filmen får aldri tid og rom til å vokse.
Verbinski blander den lovende institusjonshistorien og den psykologiske thrilleren med en overnaturlig og gotisk skrekkfilm. Den balansen sitter ikke i hverken tone eller stil, og til og med skuespillerne sliter med troverdigheten i overgangen mellom sjangerne som flettes sammen.
ANMELDELSE: Det norske hus – norske fordommer på kornet
Det er synd, for filmen har gode skuespillere. Dane DeHaan kanaliserer sin indre Leonardo DiCaprio i den arrogante og naivt nysgjerrige Lockhart. Og Jason Isaacs, i en blanding mellom hans ekle Lucius Malfoy (Harry Potter) og hans Dr. Hunter Hap (The OA), fungerer utmerket som karismatisk og kjekk vitenskapsmann.
Men manuset (som Verbinski har skrevet sammen med Justin Haythe) svikter disse skuespillerne med sin platte mystikk. Filmen kunne sluttet på et tidligere tidspunkt og beholdt noe av fascinasjonen. Isteden slipper Verbinski opp alle sluser og hemninger i en overdådig og uinspirert siste akt som sikter på den totale forløsning, men som ender i et realt mageplask.
