Kjempen er en hjertevarm, morsom og sår film med et underholdende manus og noen glimrende skuespillerprestasjoner.
Filmskaper Johannes Nyholm, som har både manus og regi på filmen, klarer på kløktig vis å kombinere fortellerstrukturen til den Hollywoodske «underdog»-komedien med en sober og poengtert sosialrealisme full av relaterbare observasjoner.
Nyholm plasserer både seg selv og Kjempen inn i en tradisjon som tar tak i sentrale motiv og stilgrep fra storheter som Roy Andersson og David Lynch, uten at han ender opp med å herme etter noen av dem.
ANMELDELSE: Sameblod – En film som virkelig treffer meg i magen
En helt uvanlig idrettskomedie
Rikard (Christian Andrén) er en kortvokst mann med autisme og et kraftig deformert hode. Utenfor institusjonen han bor på, er det mange plageånder og farer, men gjennom hans sterke vennskap med den lune farsfiguren Roland (Johan Kylén) får han trygghet og glede i hverdagen.
De to deler et lidenskapelig forhold til Pétanque. Og Rikard drømmer om at kameratene kan trosse alle odds og vinne det nordiske mesterskapet i kulesporten.
Ved å bygge en ramme på den moderne idrettskomediesjangeren, har filmskaper Johannes Nyholm skapt seg en fleksibel lekegrind. Her kombinerer han outsiderdyrkingen, de typete typene og det kleine fra filmer som Dogdeball, med et skarpt blikk for absurde og drøye situasjoner som det gjør vondt å le av.
Filmen får også en dypere klangbunn av flere drømmeaktige sekvenser med røtter i hovedrollens indre vesen. I filmens første del er dette både poetisk vakkert og med på å bygge spenning, men den delen av historien slutter på en litt enkel og uforløst måte.
Sprikene i stil og formgrep gjør at det er noen scener som tærer litt på filmens helhet. Men det er imponerende hvor godt det hele glir sammen.
ANMELDELSE: Skjønnheten og Udyret – overskygges av originalen
En velspilt vennskap
Det er mye som både fenger og fanger oppmerksomheten i Kjempen. Men det jeg sitter igjen med som den største gleden, er det velspilte og hjertevarme vennskapet mellom Rikard og Roland.
Her gjør både spillefilmdebutant Christian Andrén og Johan Kylén prestasjoner som lar oss komme ordentlig under huden på rollefigurene.
Det er også her at filmens finner harmonien som blanding mellom komedie og sosialrealisme. Det er flere situasjoner hvor sort humor og sår vemmelse smelter sammen. Leger som mobber pasienter, elendige Pétanque-tapere og venner som svikter stort. Johannes Nyholm tør å holde på ambivalensen i disse scenene. Og de to strålende hovedrollene klarer å få fram mange lag i både samfunnsbetraktningene og det komplekse forholdet de to bestevennene deler.
Filmen har en scene mellom Rikard og Roland som er noe av det mest rørende jeg har sett på kino i år. Med et klimaks hvor musikk, mimikk og forhistorie kommer sammen i hverdagslig filmmagi.
