Alien: Covenant bekrefter regissør Ridley Scotts ry som en virtuos verdensbygger. Kjennere av Alien vil bli henrykt over hvordan han har gått tilbake til sin originale film fra 1979 og hentet frem elementer som effektivt trekker oss tilbake inn i dette universet, både med visuelle og soniske virkemidler som gir den rette atmosfæren av skrekk og mystikk.
Dette er samtidig en av filmens svakheter. Den følger i all hovedsak den samme strukturen som Alien, og historien virker derfor i overkant kjent. Alien: Covenant inneholder heldigvis en ganske radikal utvidelse av det kjente universet som besvarer noen spørsmål som fansen har stilt seg i nesten 40 år.
Dette er bokstavelig talt en fullblods Alien-film, for dette er hard sci-fi-horror som yter sagaen rettferdighet.
Intervju: – Han er et spesielt beist, sier Ridley Scott om det originale Alien-monsteret
Romskipet Covenant er på en årelang reise til den fjerne planeten Origae-6 med 2000 kolonister i hypersøvn. Mannskapet, som blant andre består av Daniels (Katherine Waterston), Oram (Billy Crydup), Tennessee (Danny McBride) og androiden Walter (Michael Fassbender), vekkes av en nødsituasjon, og lander på en ukjent planet for å sjekke et mystisk signal.
Der oppdager de noe fryktelig som setter dem alle i stor fare, men de får uventet hjelp. Her bindes handlingen sammen med den forrige filmen i serien, Prometheus. Etter hvert som omstendighetene blir stadig klarere, blir det tydelig at faren slett ikke er over.
Blodige effekter
I en tid der mange store og dyre studioproduksjoner innretter seg mot en lavere aldersgrense for å tjene mest mulig penger, er det hyggelig å kunne konstatere at Ridley Scott definitivt ikke har brydd seg om dette.
Alien: Covenant er en hard sci-fi-horrorfilm som virkelig tråkker til med blodige effekter, som av og til er direkte kvalmende. Dette føles helt riktig i et univers der man kanskje må ty til hardere virkemidler for å skremme og vemme et publikum som er mye mer vant til horror nå enn de var i 1979.
Anmeldelse: De første skal bli de siste er et underfundig krimdrama fra en europeisk Coen-slektning
Dette er science fiction basert på et faktum. Menneskeheten må på et eller annet tidspunkt ut i verdensrommet for å overleve. Rundt dette spinner Ridley Scott en skrekkhistorie som diskuterer noen interessante teorier om å skape nytt liv, hvordan menneskeheten kanskje har gått ut på dato og om kreativ kunstig intelligens.
Men det viktigste elementet i filmen er selvsagt de fascinerende alien-monstrene, som ikke er sett på film siden den elendige Aliens vs Predator: Requiem i 2007. Mens den første filmen hadde ett elegant H.R. Giger-designet monster som beveget seg grasiøst med en skrekkinngytende ro, har Alien: Covenant flere forskjellige versjoner, som alle er lynraske, aggressive og uforutsigbare.
Det resulterer i flere gode skrekkscener, der monstrene er en konstant trussel. Likevel er de ikke omspunnet av mystikk i samme grad som i Alien eller Aliens. De er litt for glatte og digitale.
Åpenbare referanser
Alien: Covenant er full av åpenbare referanser til den første Alien-filmen. Det merkes på atmosfæren om bord i Covenant, på romskipets ytre linjer, på lydene, på dialogen og på Jed Kurzels stemningsskapende musikk, som låner kjente toner fra Jerry Goldsmiths banebrytende komposisjoner fra den første Alien.
Også persongalleriet har flere likheter. Alien hadde Sigourney Weaver i rollen som Ripely, mens Alien: Covenant har Katherine Waterston i en åpenbart Ripley-inspirert rolle, der Daniels motvillig tar på seg en lederfunksjon.
Alien hadde en Dallas (Tom Skerritt), mens Alien: Covenant har en Tennessee (Danny McBride). Alien hadde androiden Ash, mens Alien: Covenant har androiden Walter. Det er fascinerende å se Michael Fassbender i denne rollen, som faktisk ikke er hans eneste i filmen.
Anmeldelse: Alien Anthology er ekstremt elegant på Blu-ray
Alien: Covenant følger altså malen fra den første filmen, uten å avsløre noe av det her, for å ikke spolere handlingen. Det kan påpekes som en svakhet, for det øker forutsigbarheten for de som kjenner Alien ut og inn, men det er mulig at Ridley Scott så hvor godt det fungerte for kassasuksessen Star Wars: The Force Awakens, som også fulgte flere hovedpunkter fra den første Star Wars-filmen rimelig tett.
Det fungerer også godt for Alien: Covenant, som samtidig bygger ut dette horror-universet i en interessant retning, og avslutter på en måte som gir sagaen alle muligheter til å fortsette. Denne filmen holder en høy nok kvalitet til at det absolutt er ønskelig.
