Filmer om kunstnere blir ikke nødvendigvis like interessante som sine subjekter. Det så vi i Stanley Tuccis Berlinale-film Final Portrait, som handlet om den sveitsiske skulptøren Giacometti og i Jacques Doillons Cannes-film Rodin, som tok for seg den franske skulptøren Auguste Rodin, med maleren Paul Cézanne som en av bifigurene.
Nå er sistnevnte sentral i en ny film. Cézanne & Zola er et drama om vennskapet og rivaliseringen mellom Cézanne og forfatteren Èmile Zola gjennom 40 år. Det er en springende og fragmentert historie som kun viser bruddstykker av deres kunstnerliv, med den sedvanlige lidelsen, selvpiningen og kvinnehistoriene vi kjenner fra lignende filmer.
Cézanne & Zola er pent filmet og kompetent spilt, men det er vanskelig å føle noe engasjement for disse figurene. De blir bare skisser, ikke fullendte portretter. Trolig bør man være godt kjent med både maleren og forfatteren for å få et utbytte av å se filmen.
Spenning i vennskapet
Det er de eldre utgavene av figurene som innleder historien i 1888, når Cézanne (Guillaume Gallienne) kommer på et lenge planlagt besøk hos Zola (Guillaume Canet). Vi aner allerede der at det ligger en viss spenning i vennskapet mellom dem, selv om gjensynet åpenbart også er hjertelig.
Så hopper historien tilbake i tid, og viser hvordan de møtes allerede på barneskolen, og hvordan de som unge menn satser på hver sin kreative karriere. Men, mens Zola opplever suksess med sitt forfatterskap, har Cézanne problemer med å oppnå noen form for anerkjennelse blant sine samtidige. Dette tærer på vennskapet mellom de to herrene.
Anmeldelse: I Am Not Your Negro er en brennaktuell historieleksjon
Guillaume Gallienne og Guillaume Canet spiller godt som henholdsvis Cézanne og Zola. Selv om rollenes aldersspenn er relativt stort, greier begge å formidle figurene med særpreg og innlevelse, der Cézanne er den engasjerte og lidenskapelige, mens Zola er mer stille og introvert.
Det er historien de er satt i som mangler nerve og en bestemt retning. I stedet for å skildre hele vennskapet deres, burde regissør og manusforfatter Danièle Thompson kanskje heller ha fokusert på en tidsavgrenset del av det.
Filmen lider under av å måtte komprimere hele deres karrierer såpass kraftig. Samtidig blir deres personlige liv, med koner, elskere og utroskap, nesten klisjéfullt skildret, uten å være verken gripende eller medrivende.
Tar seg kunstneriske friheter
Cézanne & Zola er vakkert filmet av fotograf Jean-Marie Dreujou, med en tidskoloritt som, med unntak av noen bittesmå detaljer, som for eksempel en moderne veggventil og en tildekket porttelefon, effektivt tar oss tilbake til det 19. århundre.
Handlingen springer mellom deres hjemsted Aix-en-Provence og Paris. Gjenskapingen av miljøet rundt de strebende kunstnerne er detaljrikt og fullt av liv, som diskusjoner på kaféer eller regelrett håndgemeng på en kunstutstilling.
Bildene tonesettes av komponist Éric Neveuxs sveipende filmmusikk, som er pen, men virker å være ment for et storslagent romantisk drama, og føles derfor litt feil i denne historiens kontekst.
Anmeldelse: En smak av lykke er et italiensk drama med sjarm og energi
Cézanne & Zola tar seg sannsynligvis noen kunstneriske friheter i skildringen av sine hovedpersoner, som for eksempel hvordan de ved noen anledninger overhører hverandres baksnakking. Den forteller heller ikke hele sannheten rundt hvorfor vennskapet til slutt sprakk, mens en avsluttende hendelse lukter fri fantasi lang lei.
Denne historien er så oppdelt at man sjelden rekker å opparbeide seg noe større engasjement for de ulike konfliktene før historien plutselig gjør et hopp på tidslinjen. Filmen lykkes imidlertid et stykke på vei med å skildre ambivalensen i et vennskap som er solid og skjørt på samme tid.
Cézanne & Zola er et middels vellykket drama, som trolig vil være mest interessant for de som allerede kjenner de to herrenes kunstneriske arv.
