Det er lite nytt under den stekende ørkensolen i Tutankhamun, hvor kanalen (ITV) som ga oss Downton Abbey har tatt med seg storbudsjett, kostymelager og klassisk britisk melodrama på gravjakt i Egypt.
Dette er en historisk miniserie basert på den smått utrolige historien om arkeologen Howard Carter som mot alle odds oppdaget den intakte graven til faraoen Tutankhamun i 1922.
Her har jeg jo allerede avslørt slutten på sett og vis. Men som med de fleste dramatiseringer av virkelige hendelser, er det veien til målet som er det interessante. Og selv om både replikker, rollefigurer og kjærlighetsforviklinger blir litt overdrevet og corny til tider, så er dette en greit underholdende skattejakt.
ANMELDELSE: The Mummy – Ikke morsom, skummel eller spennende nok
En såpete smak av Indiana Jones
Howard Carter (Max Irons) er en lovende arkeolog med sterke prinsipper og et hissig temperament. Et velplassert slag i trynet på en fransk turist i 1905 koster han jobben som arkeolog for de store utgraverne i Egypt, men etter noen magre år får han en ny sjanse. Den spilleglade adelsmannen Lord Carnarvon (Sam Neill) vil gjerne prøve lykken som skattejeger, og ser en god hånd i den entusiastiske Carter.
Arkeologens store drøm er å finne en uåpnet grav. Og da flere funn i Kongens dal faller sammen på underlig vis, så aner Carter at han er på sporet av et hvilested ingen trodde eksisterte.
ANMELDELSE: Pirates of the Caribbean: Salazar’s Revenge – Stødig piratunderholdning
Med hatt, dametekke og sans for skitt under neglene, males den unge Howard Carter her som en Indiana Jones-aktig skikkelse. Han er den smarteste, den hederligste og den kjekkeste. Hans eneste negative egenskap synes å være at lidenskapen brenner for sterkt i hjertet. Den type karakterbygging er grei underholdning, men de overdrevne egenskapene gjør lite for å styrke troverdigheten til denne portretteringen av Carter som historisk skikkelse.
Det blir også drygt såpete rundt vår hovedperson. Manusforfatter Guy Burt har lagt inn et oppdiktet trekantdrama som allerede har fått gjenlevende slektninger av Carnarvon-familien til å reagere, og som sender serien inn i scener og replikkvekslinger av den litt for klisjefylte sorten.
Graver mye, men finner bare overflate
Hovedrolleinnehaver Max Irons (sønnen til Jeremy Irons) mestrer elegant rollefigurens lettbente kvaliteter med glimt i øyet og handlekraft i steget. Men det er ikke mange lag å finne i denne nesten lytefrie eventyreren. Hans faglige frustrasjoner og utfordringer vies ikke mer enn i litt mutt whiskydrikking og noen bekymrede ansiktsfolder over skrivebordet. Og selv ikke venner som dør klarer å mane fram annet enn mer besluttsomhet i heltens blåøyde uttrykk.
Og det er ikke bare rollefigurene i Tutankhamun som sliter med dybden. Selv om det graves mye i denne serien, klarer ikke regissør Peter Webber å finne mer enn overflate.
Forskningen til Carter blir forenklet til et oppdagelsesmysterie som smaker mer av krim enn akademia. Blikket heves sjeldent fra Egypts billedskjønne ørkenlandskap, og seriens rike bakteppe med 1. verdenskrig og en betent britisk okkupasjon av Egypt hives bare inn når det trengs drivstoff til de persondrevne konfliktene.
Serien har vel omtrent like mye finesse i presentasjonen av det storpolitiske bakteppe som en middels Poirot-episode. Og til tross for noen rosende ord fra hovedperson Carter, er det et veldig lite nyansert bilde som vises fram av lokalbefolkningens liv, og mer spesifikt Egypternes motvilje mot de britiske okkupantene og den private utførselen av Egypts nasjonale kulturskatter.
I så måte er dette en historietime som må tas med noen klyper salt. Men som nyskjerrighetspirrende og litt lærerik underholdning, er dette et trygt valg for dem som liker det erkebritisk, overklassetungt og epokevakkert på skjermen.
Tutankhamun har premiere på NRK onsdag 14. juni.
