War for the Planet of the Apes er siste film ut i reboot-trilogien om apene som blir smarte og utfordrer menneskenes herredømme over planeten.
Finalefilmen setter et underholdende punktum for en filmserie jeg har likt veldig godt. Hovedrollen Cæsar (Andy Serkis) er en helstøpt og karismatisk rollefigur som makter å bære fortellingens mange tråder og stemninger på sine skuldre.
Som tankeeksperiment er det fremdeles både relevant og emosjonelt. Og actionorgiene er godt porsjonert ut over en film som ikke er redd for å roe ned smellene for å vise fram nyansene som ligger bak avgjørelsene i den tilspissede konflikten mellom aper og mennesker.
ANMELDELSE: Rise of the Planet of the Apes – Drama, spenning og svimlende action
Med hevnwestern som skjellet
Apenes tilholdssted i skogen trues av en jaktende oberst (Woody Harrelson) som er fast bestemt på å gjøre menneskene til planetens herskere igjen.
Cæsar er i utgangspunktet på leting etter et nytt hjem for apene, og vil ha fred med menneskene. Men da soldater dreper flere av hans nærmeste, blir visjoner og leveregler skviset ut av den blendende tanken på hevn.
Apenes leder sender flokken sin mot trygghet, og setter selv kursen mot sin nye nemesis. Det er en reise gjennom et postapokalyptisk landskap hvor filmen beveger seg inn i westernsjangeren. Regissør Matt Reeves gjør god bruk av både stemninger og handlingstråder som fanger opp kontrasten mellom den dystopiske verdenen hvor både mennesker og aper har blitt skviset inn i militære fraksjoner, samtidig som rester av hverdagsliv og livsglede dukker opp som små oaser av håp langs veien.
Som i gode historier om kunstig intelligens (Westworld, A.I. kunstig intelligens) er tankegodset rundt menneskets rolle som ledende skaperkraft på planeten grobunn for en del refleksjon i denne filmen. Og Reeves klarer å høste av Planet of the Apes-mytologiens store styrke når han tar tak i det som ofte spilles ut som en robottrussel mot mennesket, og lar den trusselen komme fra andre levende vesener. Det er ingen selvfølge at menneskerasen bør vinne denne krigen, og filmen er god på å gi flere lag og en sår klangbunn til akkurat den konflikten.
ANMELDELSE: Spider-Man: Homecoming – sprudlende og sjarmerende superhelt
Apene ser knallbra ut
War for the Planet of the Apes har de fleste ingrediensene som kreves av en effekttung og ganske formelbasert sommerblockbuster. Både anslaget og avslutningen er fartsfylte krigssekvenser som er godt designet for høyt popkorninntak. Tårekanalene får litt å jobbe med når soldatenes ubarmhjertighet krever sine ofre. Og selv om det er mye sinne og mørke i historien, er det lagt inn noen reale doser familievennlig søthet og humor.
Jeg er ikke helt begeistret for det komiske innslaget Bad Ape (Steve Zahn) som er en lett klønete nykomling. Men det blir aldri Jar Jar Binks-ille, og den tidligere dyreparkapen har noen lag som pirker treffende i hvordan vi har brukt aper som underholdning i både bur og på plakater – så jeg tåler den greit.
Apene ser forresten helt nydelige ut, med kul akrobatikk og uttrykksfull mimikk. Noe som trengs all den tid det er apene som står for det meste av menneskeligheten denne gangen.
Med en opplagt og tøff Woody Harrelson i rollen som glattbarbert skurk, Jimi Hendrix på soundtracket og noen fine nikk til Apokalypse nå!, er det mye å glede seg over for den referanseglade filmtitter. War for the Planet of the Apes er ikke uten irritasjonsmomenter og den har et par litt for lettvinte manusløsninger, men jeg storkoste meg likevel. Dette er en kul og stilig blanding av hevnwestern og spektakulær effektaction.
