Hjemme i Hampstead er en småhyggelig seniorfilm med dyktige skuespillere. Diane Keaton og Brendan Gleeson blir imidlertid sviktet av manuset, som på sett og vis fornærmer deres figurers intelligens.
Dessverre gjør historien seg avhengig av noen slitsomme grep, som en rekke beleilige tilfeldigheter, og dumme misforståelser som lett kunne ha vært avverget.
Hjemme i Hampstead har en viss grad av sjarm og en avslappende atmosfære i fine omgivelser, men manuset burde gått flere runder med finpussing før filmingen begynte. Da kunne en midt-på-treet-film ha nærmet seg kronen.
Møter mann i skogen
Emily (Diane Keaton) bor alene i en leilighet i Hampstead i London, ett år etter at hun ble enke. En dag får hun øye på Donald (Brendan Gleeson), som bor i ei selvbygd rønne i en skogfylt del av parken Hampstead Heath like ved.
En utbygger forsøker å tvinge ham til å flytte, men det oppstår – mot alle odds – søt musikk mellom Emily og Donald, og hun bestemmer seg for å hjelpe ham med å beholde bostedet sitt. Det kompliseres ved at utbyggerens kone er i Emilys nærmeste omgangskrets.
Anmeldelse: Prebz og Dennis: The Movie er stusselig underholdning for fansen
Innledningsvis ser vi hvordan Emily deltar på et møte med sine naboer i sameiet, som også er hennes venner, men filmen går for hardt inn for å gjøre dem til stive og fasadeopptatte te-fruer, mens hun selv har en mye friere stil.
At denne smarte, oppegående personen skal ha disse menneskene som sine nærmeste venner virker ikke spesielt troverdig.
At hun skulle fatte så stor interesse for den tilsynelatende hjemløse mannen i skogen, er også å strekke det litt, men det inviterer til tanker rundt hvordan et møte med noen som lever fullstendig annerledes kan få man til å se sitt eget liv i et annet perspektiv.
Pinlige situasjoner
Det er i de nære scenene mellom Emily og Donald at filmens fineste øyeblikk ligger. Så snart figurene har andre rundt seg, tyr historien til knep som får dem til å fremstå dummere og enklere enn de er.
Når pinlige situasjoner oppstår, kunne så godt som alle ha vært løst umiddelbart dersom figurene hadde brukt motet og taleevnen som de har ellers i filmen. I stedet blir de redusert til fomlende stakkarer, noe de jo ikke er.
Veteranene Diane Keaton (Gudfaren-trilogien, Annie Hall, Manhattan) og Brendan Gleeson (Braveheart, Harry Potter, Edge of Tomorrow) spiller med erfaring og kunnskap, men greier ikke å heve Robert Festingers manus fra middelmådigheten.
Anmeldelse: Annabelle 2 er god på skrekk, men historien mangler spenning
Regissør Joel Hopkins lykkes i å formidle kontrastene mellom Emilys innestengte tilværelse og Donalds frie skogsliv. Han lykkes med å skape et romantisk spenningsforhold mellom de to hovedfigurene.
Dessverre holder ikke manuset tritt med dem, som altså tyr til flere unødvendige situasjoner med svak dialog og dårlige løsninger. Jo visst går det an å hygge seg med Hjemme i Hampstead, men filmen fremstår som uforløst og oppnår ikke sitt fulle potensial.
