Franske Kvinnen fra Brest er ikke en film uten svakheter. Den føles litt for lang, fortellerstilen er litt konservativ og soundtracket er stort sett skivebom.
Likevel er den absolutt verdt å få med seg.
Det er mange grunner til det, men den aller fremste grunnen er dansk og heter Sidse Babett Knudsen.
ANMELDELSE: 24 uker – En hjerteskjærende, men litt for påtrengende film
David mot Goliat
Filmen er basert på den sanne historien om småbylegen Irene Frachon, som forsøker å ta opp kampen mot Frankrikes mektige legemiddelindustri.
I 2009 oppdager Frachon det hun mener er en sammenheng mellom den utbredte diabetesmedisinen «Mediator» og alvorlige hjerteproblemer. Hun samler en gruppe forskere som fort finner ut at sammenhengen er sterkere enn fryktet.
Da hun bestemmer seg for å gå i bresjen for å få dette legemiddelet av markedet, finner hun raskt ut at dette er lettere sagt enn gjort. Hun møter motstand fra alle kanter, i en kamp som viser seg å bli mye lengre enn forventet.
Det er nok ikke enkelt å få en film om statistikk til å bli spennende, men Kvinnen fra Brest er i sine beste øyeblikk som en god thriller.
Knudsens karisma bærer filmen
Sidse Babett Knudsen får fram en blanding av manisk ståpåvilje og jordnær menneskelighet i rollen som Frachon, og er umulig å ta øynene vekk ifra.
Bokstavelig talt. Hun er med i hver eneste scene.
Det setter man heldigvis pris på. For hun leverer en imponerende innsats. Empatien lyser ut av øynene hennes i det ene øyeblikket, mens busta fyker i et voldsomt raseriutbrudd like etterpå. Hennes karisma bærer filmen.
Det er tydelig at regissør Emmanuelle Bercot ikke forsøker å fremstille Frachon som perfekt. Man føler for eksempel at en eller annen psykologisk spiker blir truffet på hodet, da Frachon på et tidspunkt blir beskyldt for å være narsissistisk. Og selv om figuren aldri fremstår som direkte narsissistisk eller usympatisk, er det også mulig å forstå at andre irriterer seg over henne til tider.
Forskeren Antoine Le Bihan, spilt av Benoît Magimel, fungerer perfekt som motstykke til den bombastiske Frachon. Han er mer stillferdig og forsiktig, men like troverdig og nyansert. Da Le Bihan blir mindre og mindre sentral for handlingen utover i filmen, merker jeg at jeg savner tilstedeværelsen hans.
ANMELDELSE: American Made – Tom Cruise som en slags narkotikasmuglingens Forest Gump
Konservativ fortellerstil
Selv om jeg nyter hvert øyeblikk Knudsen er på lerretet, føles filmen likevel litt for lang. Jeg begynte aldri å kjede meg, men var faretruende nær til tider.
Både det visuelle og selve fortellerstilen føles litt stiv og konservativ. Den klassiske underdog-historien fortelles på en stødig og trygg måte, noe som dessverre vil si at den fortelles på samme måte som de fleste andre underdog-historier. Det hele blir litt forutsigbart i forhold til spilletiden på over to timer.
I tillegg er soundtracket merkelig. Filmmusikken prøver for eksempel helt uprovosert å fortelle meg at jeg ser en romantisk komedie, selv om jeg helt åpenbart ser en film om hjertesykdommer og diabetesmedisin. Flere ganger sitter jeg og tenker over hvor lite musikken harmonerer med resten av filmen, noe som dessverre går litt ut over opplevelsen.
Overraskende morsom
Filmen kaster ikke bare lys på legemiddelindustriens mindre stolte sider, men blir etter hvert også et interessant studie av hvordan vanlige mennesker opplever å havne i sentrum av et mediesirkus.
I tillegg er filmen overraskende morsom. Irene Frachons mange, høylytte og ufrivillig komiske raseriutbrudd er særlig god underholdning.
Kvinnen fra Brest er en tankevekkende historie fra virkeligheten, som tross sine svakheter etter min mening er verdt å bruke to timer på.
Om kun for å se Sidse Babett Knudsen briljere på fransk.
