Med det fargerike kunstnermiljøet i København som bakteppe, forteller Rivalene en historie om kunst, utroskap og vanskelige familieforhold.
Søren Malling, Jakob Oftebro og Ane Dahl Torp storspiller i en film som underholder hele veien. De klarer likevel ikke å hindre at filmen smaker mistenkelig som en såpeopera til slutt.
ANMELDELSE: Kvinnen fra Brest – Et fyrverkeri av en skuespillerprestasjon
Pysjamas og utroskap
Søren Malling spiller Simon – en verdenskjent dansk kunstner som bor og jobber i det store lokalet han eier i København. Han er selvsentrert og på grensen til stormannsgal, og bruker dagene sine på å drikke, spise, røyke og male. Han går i tillegg kledd i silkepysjamas til alle døgnets tider, og er utro mot kona Darling ved hver anledning han får.
En dag får Simon besøk av sønnen Casper, spilt av Jakob Oftebro. De to har aldri hatt noe med hverandre å gjøre, og Simon viser ikke tegn til å ville bøte på dette. Casper er selv blitt en dyktig kunstner, noe Simon og hans oppblåste ego sliter med å fordøye.
Darling, spilt av Ane Dahl Torp, utvikler også etter hvert følelser for Casper, og Casper utvikler følelser for Simons elskerinne, noe som ikke gjør det allerede så dysfunksjonelle far-sønn-forholdet enklere å manøvrere seg gjennom.
ANMELDELSE: Emojifilmen – «Meh»
Humor og ubehag
Det er veldig underholdende å se Simon bevege seg gjennom det lille universet han har skapt for seg selv. Og det er like stor underholdning når Casper skaper kaos i dette universet, bare ved å møte opp.
Søren Malling får virkelig fram det pretensiøse rasshølet i rollefiguren sin, og er både herlig komisk og dypt ubehagelig å være sammen med.
Jakob Oftebros rolletolkning er mer subtil, og han lykkes i å male Casper som et enigma som hverken vi eller figurene i filmen lykkes i å få helt taket på. Forholdet mellom de to kunstnerne er konstant anstrengt, og kjemien mellom Malling og Oftebro er til å ta og føle på, noe som byr på mange minneverdige øyeblikk.
For et utrent vestlandsøre som mitt er det litt rart å høre Ane Dahl Torp snakke norsk med danske ord som «måske», «dreng» og «smukt» nonchalant blandet inn. Likevel er hun perfekt i rollen som den godhjertede men slitne Darling.
Kommer ikke under huden på figurene
Etter hvert som handlingen eskalerer, og konfliktene blir mer intrikate og intense, merker jeg samtidig at det blir vanskeligere å holde interessen helt oppe. Samtlige skuespillere spiller godt, men manuset mangler den troverdige dybden som trengs for at jeg skal bry meg helt om figurene.
Simons uspiselige væremåte er god underholdning, men jeg savner etter hvert et glimt av mennesket bak den harde fasaden. Til slutt begynner jeg å mistenke at det kanskje ikke er så mye der.
Siden jeg aldri helt blir kjent med figurene, oppleves mange av valgene de tar som forvirrende.
Darling blir i starten av filmen etablert som fornuftens stemme oppi det hele. Men plutselig går hun fra å føle sympati for Casper, til å i neste øyeblikk ville ligge med ham i en slags overgangsalder-drevet hevnaksjon mot Simon.
Dette skiftet kommer brått på, og det føles litt som hun forandrer personlighet fordi handlingen trenger et ekstra dramatisk løft.
ANMELDELSE: 24 uker – En hjerteskjærende, men litt for påtrengende film
Aldri kjedelig, men litt overfladisk
Forholdet mellom Simon og Casper forsvinner litt i de andre intrigene som foregår. Filmen klarer ikke helt å bestemme seg for om den vil utforske den såre dynamikken mellom far og sønn, eller om den vil fremstille en noe overfladisk pissekonkurranse mellom to kunstnere.
Den havner et sted midt imellom.
Rivalene er aldri kjedelig, men resultatet er likevel litt for rotete og bittelitt for såpete til at jeg føler meg helt tilfredsstilt da jeg forlater kinosalen.
