Better Things var en av mine favorittdramedier fra i fjor.
Det er en av flere ferske halvtimesserier (Transparent, Atlanta, Master of None, Louie) som utfordrer den amerikanske sitcom-malen og blander frisk og ærlig komikk med ektefølt og sår dramatikk.
Ved å bruke seg selv som utgangspunkt og hovedperson for en fiktiv familie, har Pamela Adlon (som har skapt serien sammen med komikerkollega Louis C.K.) virkelig klart å funnet en troverdig grunntone i en serie som nekter å følge noen sjangeroppskrift.
I starten av sesong 2 lekes det igjen med både tempo, stemninger, dramaturgi og fiksjonslogikk i en hjertevarm og finstemt verden som nok en gang treffer meg rett i trivselssentralen.
ANMELDELSE: Better Things S01 – Går uanstrengt fra komedie til kvalitetsdrama
Går ikke for den enkle feelgood-humoren
Det er hverdagsproblemene og hverdagsgledene som igjen danner grunnlaget når vi vender tilbake til hjemmet til Sam (Pamela Adlon) og hennes tre døtre.
16-åringen Max (Mikey Madison) går i bresjen for de poengterte konfliktene. Hun har innledet et forhold til den 35 år gamle Arturo (Arturo del Puerto).
Den globetrottende spanjolen blir raskt et irritasjonsmoment for resten av familien med sin brautende romantikk. Og det hjelper lite at han drar med seg sin sexfikserte bror, som forsøker å kurtisere Sam.
Det er denne typen konfronterende og tilspissede uromoment som stadig rammer familien vår. Situasjoner som tradisjonelt skal få TV-publikummet til å le av det drøye og unormale, før «krisen» avverges og vi går tilbake til normalen.
Men Better Things søker ikke etter enkle og tydelige løsninger, og serien søker ikke å finne tilbake til en normaltilstand etter hver episode.
Her er det ingen heterofil familienorm som tilsier at en alenemors utfordringer kan løses ved innførselen av en farsfigur, eller at lengsler og konflikter forsvinner selv om det kommer rulletekst.
Dette er en serie som vil ta inn over seg virkelighetens utfordringer uten TV-komediens tradisjonelle feelgoodrammer – og det er her Better Things er på sitt vondeste og morsomste.
ANMELDELSE: Master of None S02 – Aziz Ansari mestrer det tålmodige skråblikket
Gode samtaler, nydelige stemninger
Til tross for høy temperatur og stadige krangler, er det en serie som oppleves behagelig og som sniker seg lavmælt inn under huden min.
Det er alltid rom for den gode samtalen. Ikke bare er replikkene velskrevet, praten får også puste naturlig. Adlon skifter gjerne rom, og lar dialogen gå over flere scener og settinger. Det øker troverdigheten og gjør at omgivelsene får lov til å prege rollefigurene på en måte som kjennes naturlig og som gir serien nerve og variasjon.
En del av scenene bygges opp og inn i hverandre på imponerende vis. Enten det er en liten detalj inne i en kompleks husfestscene, eller det er dagdrømmesekvenser som blander musikk og tette ansiktsuttrykk for å utvide historiens følelsesmessige klangbunn – dette er en serie full av nydelige stemninger og smarte motiver.
Som serieselskap er dette en gjeng jeg stortrives sammen med. Jeg blir overrasket, jeg koser meg og det er en serie som virkelig får meg til å føle det som rammer menneskene på skjermen.
Sammensettingen av rollegalleriet er komponert på en måte som lar de ulike personlighetene blomstre. Olivia Edward, som spiller minstejenta Duke, er noe av det mest sjarmerende jeg har sett av en barneskuespiller i en komiserie. Og Pamela Adlon har ristet av seg skyggen fra Louie og er en av de kuleste og mest naturlig relaterbare komikerne på skjermen om dagen.
Better Things sesong 2 har premiere på HBO Nordic fredag 15. september med ukentlige episoder. Der ligger også hele sesong 1 ute. Denne anmeldelsen er basert på 3 av 10 episoder.
