Ruben Östlunds The Square er en til tider hysterisk morsom satire over borgerskapelig dobbeltmoral i en selvhøytidelig kunstverden.

Komikken er imidlertid ofte av det slaget der latteren sitter fast ett sted rundt strupehodet, fordi mange av scenene er så flaue at man ikke vet om man egentlig skal le høyt eller vri seg ukomfortabelt i kinosetet.

Filmen er en skarp observasjon av vanskene med å takle uventede situasjoner, der både figurer og publikum blir skjøvet langt utenfor komfortsonen.

Östlunds film er riktignok i lengste laget, og spriker derfor litt, men har flere enkeltscener som er rett og slett geniale. The Square er både skjønn, sær og sofistikert!

Claes Bang spiller rollen som museumskuratoren Christian i "The Square". (Foto: Arthaus)
Claes Bang spiller rollen som museumskuratoren Christian i «The Square». (Foto: Arthaus)
Pinlige omstendigheter

Christian (Claes Bang) er kurator på et museum i Stockholm. Han leier inn et PR-firma til å gjøre et stunt i forbindelse med en ny installasjon, nemlig The Square – en opplyst firkant som skal invitere publikum til å resonnere over sitt eget ansvar som medmennesker.

Anne (Elisabeth Moss) er TV-journalisten som skal intervjue ham, men ender opp med å gå til sengs med ham. Samtidig er Christian på leting etter sin stjålne mobiltelefon og lommebok, noe som fører ham ut på dypt vann.

Det oppstår mange merkelige og surrealistiske situasjoner som retter morsomme spark mot kunstverdenen og skildrer høyst menneskelige reaksjoner under pinlige omstendigheter.

Elisabeth Moss: – Ser meg selv i Rubens filmer

Elisabeth Moss er filmens mest kjente navn, og hun gjør en morsom rolle som understreker hennes vilje til å velge roller på grunn av utfordringene de bringer med seg, ikke stjernestatusen de vil gi henne.

Det mest interessante bekjentskapet er likevel danske Claes Bang, som gjør en så sylskarp og gjennomført rolle at man spør seg hvorfor man ikke har lagt merke til ham tidligere. Bang og Moss har for øvrig filmens aller morsomste scene sammen, der kampen om ett prevensjonsmiddel står sentralt.

Figurene deres har også en ubehagelig samtale i etterkant, foran en enorm kunstinstallasjon, der den bisarre bakgrunnen kombinert med avbrytende lyder understreker og forsterker det ukomfortable i dialogen. Her snakker vi altså om en heldig kombinasjon av godt skuespill og treffende formgrep.

Her er den firkantede ruta som skal innby mennesker til å resonnere over sitt eget ansvar som medmennesker i "The Square". (Foto: Arthaus)
Her er den firkantede ruta som skal innby mennesker til å resonnere over sitt eget ansvar som medmennesker i «The Square». (Foto: Arthaus)
Sort humor og surrealisme

Som sagt er det mange enkeltscener i The Square som viser Ruben Östlunds kløkt og filmatiske teft. Den aller mest fascinerende forekommer omtrent midtveis, der performance-artisten Oleg (Terry Notary) imiterer en gorilla så intenst at det bringer uforvarende gjester på et fisefint middagsselskap helt ut av fatningen.

Terry Notary har imitert gorillaer tidligere, i både Kong: Skull Island og Planet of the Apes-filmene, og har et utrolig kraftfullt uttrykk som bare må oppleves. Denne scenen er en fantastisk kortfilm i seg selv, der en situasjons egne regler endres fullstendig av et helt uventet element som bryter konvensjonene.

Anmeldelse: The Big Sick skildrer romantikkens irrganger med vidd, brodd og innsikt

The Square er et smart og modig filmprosjekt, der et luftig tema konkretiseres med sort humor og store doser med besk surrealisme som ikke alle kommer til å like.

Filmen er for lang med sine 2 timer og 22 minutter, og det gikk rykter på filmfestivalen i Cannes om at Östlund kanskje ønsket å korte ned spilletiden før den kom på kino, men det har åpenbart ikke skjedd. Det er mulig at han slo det fra seg etter at The Square gikk hen og vant Gullpalmen, hvis han i det hele tatt vurderte det.

Tilhengere av Östlunds særegne filmspråk, vil uansett elske dette. Akkurat som i flere av hans tidligere filmer, som Turist og De ufrivillige, tvinger han oss til å føle på vårt eget ubehag i komiske scener som er skrudde, men akkurat så virkelighetsnære at de skildrer noe som kunne ha hendt oss selv.

The Square er svenskenes Oscar-kandidat, og det er ikke vanskelig å unne Ruben Östlund god uttelling for denne filmatiske prestasjonen.

Om FILMEN

The Square
  • The Square
  • Slippdato: 29.09.2017
  • Regi: Ruben Östlund
  • Utgiver: Arthaus
  • Aldersgrense: 12
  • Sjanger: Drama, Komedie

  • Kristin

    Så denne på Cinematekets «Troll i eske» serie. Fantastisk morsom, hele salen humret og lo høyt i kor om hverandre gjennom hele filmen, før den roer seg veeeeldig ned de siste ca.20 minutter. Var nok her det kunne vært kuttet noen minutter. Selv om det muligens er gjort med vilje for å fremheve endringer hos hovedkarakteren. Helt enig i terningkast 5. Løp og se! B-)

  • Roger Jensen

    Eg har ikkje sett filmen, men eg mistenker filmmeldaren for å pløye over verket med ei ganske slapp penn – slik tilfellet ofte er i filmmeldingane til Filmpolitiet. Her er det berre handlingsreferat, resymé av eit par enkeltscenar og nokre korte avsnitt med oppramsing av kva som var bra med filmen, utan å forklare dette nærmare.

    Og sjølvsagt er det plass til nokre ord om at filmen var for lang, for slikt høyrer jo med i filmmeldingar der skribenten ikkje evnar å peike på kva som _eigentleg_ er problemet med filmen.

    Östlund sine filmar er vanlegvis tematisk uhyre interessante. Det er synd filmmeldaren hoppar over dette. Innleiingsvis skriv han ei kort setning om borgarskapet og dobbelmoral, men denne tråden er ikkje med vidare. Er det verkeleg ikkje meir enn dette det går an å skvise ut av ein Östlund-film? Skjerping, NRK!

  • Roger Jensen

    Det er godt gjort å skrive ei heil filmmelding av ein Östlund-film utan å skrive meir om kva den handlar om. Jo da, her er det handlingsreferat i rikt mon, men det står lite om kva den _eigentleg_ handlar om. Vil ikkje Östlund fortelje noko med den? Er han ikkje like samfunnsengasjert som før? Er filmen berre blott til lyst? Går Östlund på tomgang?

    Eg har ikkje sett filmen, men eg mistenker at filmmeldaren er litt slapp på penna her. Innleiingsvis skriv han at filmen er ein «satire over borgerskapelig dobbelmoral». Vidare i filmmeldinga står det ingenting meir om dette. Er dette alt som filmmeldaren greier å skvise ut av ein Östlund-film? I så fall har det skjedd eit radikalt skifte i Östlund si karriere.

    Og så er det jo sjølvsagt plass til nokre ord om at filmen er for lang, for slike lettvinte «argument» høyrer med i filmmeldingar når skribenten ikkje evner å setje fingeren på kva som eigentleg er problemet med filmen.

    Denne filmmeldinga føyer seg inn i den lange rekka av dårlege filmmeldingar her på Filmpolitiet. Her er det handlingsreferat, resymé av eit par enkeltscener og ei oppramsing av ting som er bra og dårlig, utan nokon nærmare argumentasjon på kvifor det er bra eller dårlig. Filmmeldarane går aldri i dialog med filmane, analyserer aldri, drøfter aldri; i staden er det forbrukarrettleiing som gjeld.

    Det førre innlegget eg skreiv vart tydelegvis sletta. Det er visst ikkje lov å kritisere kritikarar her på bruket. Var det nokon som snakka om «dobbelmoral»?

    • Crisp

      Det er ikke en fasit på hvordan man skriver en filmanmeldelse, det handler om så alt for mange andre faktorer, som eksempelvis hvilket medium man skriver for, hva type folk man skriver for, osv Et nettsted som har mange barn og unge lesere vil eksempelvis ha en litt annen vinkling enn mer akademiske og tunge tilnærminger til en film. Så enkelt kan det være.

      En filmanmeldelse fungere også i veldig stor grad som en teaser, en tekst som skal vekke nysgjerrighet, og følgende ikke trenger å røpe for mye om handlingen, en handling som dessuten ofte er så åpen at det til syvende og sist handler mye om subjektive tolkninger. Så…. det kan være mange grunner til at filmens og Østlunds dypere sider ikke tas opp her, uten at du trenger å gjøre deg til beinhard dommer over enkeltpersoner av den grunn. (og nei, jeg jobber ikke for Filmpolitiet hvis det kan virke slik, hehe).

      • Roger Jensen

        Du har rett i at det ikkje finst nokon fasit i korleis ein skriv ei filmmelding, men eg meiner framleis at argumentasjon er eit kriterium. Overflatisk synsing kan ein også ha litt av, men berre så lenge det ikkje gjennomsyrar heile teksten.

        Det kan godt hende at mange barn og unge les Filmpolitiet, men betyr det at Filmpolitiet ikkje skal kunne gå litt djupare til verks når dei skriv filmmeldingar? I så fall manglar NRK ein plattform for seriøs filmkritikk, og det er for dårleg av statskanalen.

        Elles er eg veldig usamd med deg når du skriv at filmmeldingar skal fungere som teasarar. Denne jobben må distributøren fint greie på eiga hand. NRK skal drive ein seriøs og uavhengig filmkritikk utan å vere ein reklamearena for filmindustrien.

        Vidare skriv du at filmmeldingar ikkje lyt røpe for mykje av handlinga. Det er eg samd i. Problemet er at det nett er denne feilen filmmeldaren gjer i dette høvet. Halve filmmeldinga går med til handlingsreferat. Alle kan gjenfortelje handlinga i ein film etter å ha sett den. Det er ikkje spesielt vanskeleg. Oppgåva til ein filmkritikarar er å skrive kva slags subjektiv oppleving ho/han fekk av å sjå filmen, bryte den ned, setje den saman att, gå i dialog med den og argumentere for kvifor den fungerer eller ikkje. Dette veit alle filmmeldarane i Filmpolitiet veldig godt, men i staden vel dei ofte det som er aller lettast for dei sjølve: å skrive detaljert om den ytre handlinga og ramse opp nokre moment som er bra og dårleg, utan å skrive kvifor.

        • Crisp

          Jeg mener ikke at en filmanmeldelse skal gå promoteringselskapene i næringen, men at anmelderen sitter på kunnskaper om filmen som ofte kan være svært vanskelig å ta opp og drøfte, uten å samtidig røpe for mye. Det er en stor dose arbeid å bevisst unngå slik spoiling, så jeg kan skjønne at anmeldere derfor ofte bare dropper dette. Grundigere og dypere kritikk av en film hører rett og slett ikke hjemme verken på Filmpolitiet eller på NRK generelt, du sier det jo selv; det er en statskanal hvor gjennomsnittet er eeh… «enkle» mennesker som verken ønsker for tunge anmeldelser eller at noe røpes for mye. Det har man andre sider til, særlig et sted som Montages er gode på dette og blir et godt alternativ.

          Og ellers; ‘god filmkritikk’ blir slik noe upresist, da vi jo begge er enige om at det ikke finnes noe fasit. God filmkritikk kan derfor veldig gjerne være mer enkel og slik engasjere på en annen måte.

          Når dette er sagt så finnes det også langt verre eksempler på mest oppramsende filmanmeldelser, gjerne hvor bare to-tre linjer går med til en dom og tilbakemelding om hvordan filmen er og oppfattes av anmelder. Cine er et slikt eksempel. Konklusjonen må bli at det selvsagt varierer, men hvor det bør finnes en balanse mellom folkelig lesning og litt innhold, det kan vi i hvert fall være enige om.

  • Olav Gundersen

    Jeg er kanskje ikke folkelig nok, men selv synes jeg Filmpolitiet gjør en utmerket jobb med sine anmeldelser.

    • Kristin

      Enig med Olav 🙂 Jeg tenker også at NRK P3 har en ung målgruppe (15-29) og formatet er deretter 😉

      • Roger Jensen

        Pussig! Sist eg sjekka var eg mellom 15 og 29 år. Men da tar eg sikkert feil.

        • Kristin

          Ha ha 🙂 Du har kanskje en gammel sjel 😉

  • mulyati

    the-square ===> NEWBIMOVIESHD.BLOGSPOT.COM

  • angelina

    The Square ===>ADMOVIESHD12.BLOGSPOT.COM

  • Mattis Finstad Hansen

    The Square er en merkelig film. Du blir aldri helt klok på den, men likevel er det en skikkelig god film der inne i galskapen. Vi følger Christian, spilt av Claes Bang, en kurator og leder for et kunstmuseum i ferd med å kjøpe et stort og viktig kunstverk. The Square. Ting går ikke helt som planlagt og samtidig som problemene tårner seg opp med dette kunstverket, må Christian for holde seg til situasjoner rundt seg, både av privat og jobbrelatert karakter.

    Som sagt er filmen litt merkelig. Det er en opplagt og god satire der, som skaper en del gode, humoristiske øyeblikk rundt både kunstmiljøet og de ganske eksentriske menneskene i og rundt det, men også på det private planet, hvor en litt klein one night stand(ish) episode og et lommetyveri står sentralt. Christian takler disse hendelsene med varierende hell og det er mange gode øyeblikk å hente ut av disse scenene.

    Men det er også en del symbolikk der også, med noen scener som er vanskelig å forklare for min egen del og ærlig talt sitter jeg av til å klør meg i hodet av hva jeg opplever på lerretet. Det tar dog svært lite bort fra helhetsbilde og det er lett å kose seg, selv om filmen kanskje ikke treffer helt godt til tider. Det føles kanskje litt som det jeg som ikke treffer filmen helt?
    Men med noe skikkelig minneverdige scener, som bl.a den famøse apemannen-scenen, gjør filmen severdig og lett å like, hvis man kan si det sånn. Det er en god del «gjemme-seg-bak-puta»humor og du kjenner godt på det ubehagelige og kleine, noe jeg setter pris på i The Square. Alt i alt en fascinerende film, en typisk festivalfilm for min del, som jeg ikke angrer på at jeg har sett. En smule lang, men slike eksentriske prosjekter pleier å være det, så det går i grunn bra. en forsiktig tommel opp og lett humring fra meg!