Det kan virke som god timing å slippe en katastrofefilm om vær. Geostorm er basert på en interessant idé, men dummes ned til et banalt nivå der det er vanskelig å ta handlingen seriøst. Det er nok ikke meningen, heller.
Det kan nesten ikke bli annerledes med barske Gerard Butler i hovedrollen. Han får være både oppfinner, vitenskapsmann, astronaut og actionhelt i denne filmen, men har kun troverdighet i sistnevnte funksjon med sin store fysikk og brautende personlighet.
Det omfattende effektarbeidet på lyd- og bildefronten er tidvis imponerende, men Geostorm kunne ha blitt en mye bedre film med et manus som tok tematikken mer på alvor. I stedet baserer den seg på en lang rekke slitne helteklisjeer, både på en værherjet jordklode og i en kriserammet romstasjon. Vi sitter igjen med en fattig krysning av The Day After Tomorrow, 2012 og Gravity.
Trues av farlig vær
Noen år i fremtiden holdes jordklodens ustabile vær i sjakk av et nettverk av satellitter, kontrollert av den internasjonale romstasjonen. Når en av satellittene feiler, får det umiddelbart dødelige konsekvenser på bakken, og systemets oppfinner sendes opp til romstasjonen for å finne årsaken.
Jake (Gerard Butler) oppdager at noen har tuklet med systemet med vilje, og det blir opp til ham og broren Max (Jim Sturgess), som styrer prosjektet nede på jorda, å finne ut hvem som står bak og hvorfor.
Anmeldelse: – Cries From Syria er en av de sterkeste filmene jeg har sett
Regissøren bak Geostorm er Dean Devlin, som tidligere har skrevet og produsert katastrofefilmene Independence Day (1996) og Godzilla (1998). Han har åpenbart lagt seg på samme linje som disse filmenes regissør, Roland Emmerich, der et stort persongalleri av tynne figurer springer rundt i et glattpolert manus og enorme spesialeffekter.
Den største mellommenneskelige dramatikken ligger i brødreforholdet mellom Jake og Max, som er tynnslitt etter at sistnevnte ble tvunget til å gi førstnevnte sparken tre år tidligere. Det engasjerer bare sånn passe.
Det samme gjelder det hemmelige kjærlighetsforholdet Max har til presidentens livvakt Sarah Wilson (Abbie Cornish) og Jakes lovnader til datteren Hannah (Talitha Eliana Bateman), som føles som pliktmessige pauser mellom effektene. Resten av spenningen holder omtrent samme nivå.
Må sees med popcorn-mentalitet
Det er mye som er rart i Geostorm. Jake er altså mannen som fant opp, bygde og drev satellittsystemet som rett og slett reddet verden, men likevel ser ingen ut til å vite hvem han er. Vi får lynkjapp informasjon om ting som nettopp har skjedd av TV-reportere som vet alt til enhver tid. Andre ser søkte sammenhenger med en usannsynlig fart og presisjon.
Et lynnedslag får et konferansesenter til å eksplodere i et flammehav. Katastrofevær oppstår umiddelbart etter at en satellitt settes ut av funksjon. Filmen har til og med en nedtelling til tittelens geostorm, en vær-apokalypse, som man tydeligvis kan forutsi på sekundet.
Det gir filmen anledning til umiddelbar action for effekthungrige kinogjengere, men føles for dumt for de som også behøver god historiefortelling for å tilfredsstilles.
Anmeldelse: – Snømannen er ikke min Harry Hole
Geostorm må sees med en stor dose popcorn-mentalitet. Det er den eneste måten filmen kan underholde på. Den har noen effektive sekvenser med tsunamier, jordskjelv, fallende bygninger og store eksplosjoner, der Dean Devlin viser hvor stort budsjett han har. Det er til tider både heftig og spektakulært.
Dessverre er det lite å bry seg om i handlingen, hverken om Jake og Max blir venner, om Jake og Ute Fassbinder (Alexandra Maria Lara) blir mer enn bare kollegaer på romstasjonen eller hvorvidt synderen blir funnet og hva motivet viser seg å være.
Geostorm har en underliggende tematikk med dystre spådommer om fremtidens klima, men bruker det bare som en unnskyldning for å lage katastrofedramatikk, noe Dean Devlins gamle kollega Roland Emmerich gjorde ett hakk bedre med de før nevnte filmene The Day After Tomorrow og 2012. Se gjerne Geostorm for effektenes skyld, men ikke vent for mye av historien.
