Mindhunter starter fengende med velskrevne samtaler som sirkler rundt de forskrekkende og mest makabre delene av det mennesker gjør mot hverandre.
Serien tar for seg hvordan et lite miljø innad i FBI utviklet nysgjerrigheten for å bedre forstå hva som motiverer og driver metodiske seriemordere til sine grusomme og tilsynelatende tilfeldige drap.
I et amerikansk 70-tall sjokkert og preget av ondskapen til beryktede mordere som Charles Manson, Ted Bundy og Son of Sam er det fascinerende å se hvordan akademiske perspektiver og nye oppfatninger av menneskets psykologi tvang fram store og viktige endringer i FBIs håndtering og forståelse av den antatt «gale» seriemorderen.
Serien er basert på «true crime»-boken Mind Hunter: Inside The FBIs Elite Serial Crime Unit som er skrevet av Mark Olshaker og tidligere FBI-agent John E. Douglas og går rett inn i en veldig spennende brytningstid for FBI.
Douglas (som er en smarting som har inspirert flere fiktive FBI-agenter) er selv en stor del av inspirasjonen til seriens hovedperson agent Holden Ford, og serien har tydelige bånd til virkelige personer og hendelser.
ANMELDELSE: The Deuce – Grovt bra om pornobransjen i New York
Akademia vs. etterforskning
Den idealistiske og lett naive agenten Holden Ford (Jonathan Groff) får etter en mislykket gisselforhandling beskjed om å forlate felten og begynne som lærer på FBI-akademiet på Quantico, Virginia.
Med en stor nysgjerrighet for umotiverte drap og psykologiske profiler, starter han en kamp mot gamle inngrodde FBI-oppfatninger for å bedre forstå seriemorderens hvem, hva og hvorfor.
Det innebærer stor motstand fra egen ledelse, og mye forakt fra både rekruttene og politifolkene han underviser. Men Ford får etter hvert kontakt med både universitetsmiljø og smarte kolleger, og begynner så smått med sine egen undersøkelser på feltet.
ANMELDELSE: Hannibal S03 – vakkert, velspilt og vemmelig
Spennet mellom de akademiske språket og hvordan det må oversettes og forenkles til praktiske og forståelige etterforskningsmetoder, gir god energi og spenning i seriens første episoder.
Det spriket blir et symbol for den motviljen og skepsisen som lå gjensidig mellom hardbarka etterforskere og et universitetsmiljø med stor skepsis til et forutinntatt og konservativt amerikansk etterforskningsapparat.
For publikum blir denne konflikten løst på en kløktig måte. Mange av oss, meg selv inkludert, trenger de enkle forklaringene for å forstå hva det faktisk snakkes om. Samtidig skildrer serien politifolkene litt «dummere» enn de trenger å være slik at vi tydelig ser utfordringene som Ford møter – og slik at vi kan føle oss litt smartere i sofakroken.
Når det er sagt er deler av denne dialogen litt vel forklarende i stilen. Serien mater av og til publikum med teskje for å vise tydelig at «sånn var holdningene på 70-tallet».
En gryende «buddy cop»-bromance
Respekten og det gryende vennskapet mellom Holden Ford og hans partner, den gatesmarte FBI-veteranen Bill Tench (Holt McCallany), gir serien lunhet og varme – noe som gjør godt i den ellers grelle tematikken vi omringes av.
Men det sitter ikke fra første stund. Jonathan Groff (Looking, Frost) bruker første episoden på å lande Ford-figuren. Han er litt corny og enkel i både dialog og væremåte i innledningen, men når han finner formen er han både sjarmerende og kledelig usikker i møtet med både kunnskap og mennesker.
David Fincher er produsent for Mindhunter (sammen med blant andre Charlize Theron), og han har også regien på de to første episodene. Han har tidligere vist at han har et utmerket håndlag med både seriemorderfortellinger og Netflix-seriens bingevennlige fortellerstil. Med Mindhunter legger han seg noen hakk unna den intense stilen i Seven og den tilskrudde dramatikken i House of Cards. Her er det samtalens kraft og den gradvise påvirkningen gode argumenter kan ha, som får det til å svinge. Spesielt er dialogen mellom fiksjonsutgaven av kvinnemorderen Edmund Kemper (imponerende framført av Cameron Britton) og Ford en herlig creepy og velskrevet duell.
Det er ikke malplassert, men likevel litt cheesy at Talking Heads «Psycho Killer» får breie seg på soundtracket, men ellers har serien en god balanse mellom fornøyelige montasjer, en kul og tobakksvennlig 70-tallskoloritt og et par morsomme nikk til andre FBI-serier med kjellerkontor.
Det er litt vanskelig å se hvordan tempoet og balansen mellom den overordnede historien, de konkrete etterforskningene og rollefigurutviklingen blir etter to episoder. Starten bruker mye tid på å sette opp de ulike miljøene vi skal følge, og her er det litt smålugging i kjemi og noen antydninger til krimklisjeer.
Men etter to episoder klør jeg etter å se mer. Er du fascinert av utviklingen av etterforskningsmetoder, FBIs mytologi og grusomhetens irrganger, så har Mindhunter virkelig potensial til å bli en godbit i høstmørket.
Mindhunter har premiere på Netflix den 13. oktober. Anmeldelsen er basert på 2 av 10 episoder. Serien er allerede fornyet for en 2. sesong.
