Det er en litt kjedelig julehistorie som serveres når Knerten og Lillebror kommer tilbake til kinolerretet med ny rollebesetning.
Ekspedisjon Knerten ser flott ut i både naturskildringer, kostymer og sen 60-talls koloritt. Men et tamt manus, et tafatt sideplott om ungdomsforelskelse og en julestemning som aldri fester seg, gjør dette til en forglemmelig barnefilm.
Mitt største savn er at vi får altfor lite av Knerten. Den lille levende kvisten, denne gangen stemmelagt av Aksel Hennie, er filmens store gledesspreder. Men han henvises dessverre til en birolle som kun lar oss kjenne ordentlig på eventyrmagien i filmens start og slutt.
ANMELDELSE: Knerten gifter seg – Vellykket film for barn og foresatte
Lillebror på juleekspedisjon
Lillebror (Philip Mathias Eide) og familien flytter til vestlandet. På bilturen over de storslåtte og snødekte viddelandskapene fantaserer han og Knerten om å bli eventyrere som Roald Amundsen. Men når de kommer fram til sitt nye hus, har drømmen om både skiføre, polekspedisjon og en hvit jul regnet bort.
Men en voksenskrøne om at Vestpolen ligger i den lokale fjellheimen, gir Lillebror håp om at han og Knerten kan bli ekte polfarere likevel.
Spillefilmdebutant Philip Mathias Eide (8) gjør en solid innsats som Lillebror og leverer en uttrykksfull og uredd rollefigur. Men filmskaperne tar litt for lett på etableringen av både den unge hovedpersonen og hans vennskap til den lille kvistfamilien med Knerten, Karoline og Lille-Knerten.
Det er greit å lene seg litt på at dette er kjente rollefigurer fra både barnebøker og tidligere filmer. Men for et nytt publikum blir dette en for lettvint introduksjon til et nybesatt rollegalleri, som også bruker tid på finne sin egen kjemi og tone i Anne-Cath. Vestlys fantasiverden.
Det kommer seg utover i historien, og både Renate Reinsve (mor) og Anders Borchgrevink (far) finner etter hvert en lun stil som er lovende for eventuelle oppfølgere. Det inntrykket forsterkes av noen klipp vi serveres etter rulleteksten, hvor de nevnte skuespillernes energi og talent for komedie får utfolde seg. Jeg skulle gjerne sett mer av det i selve filmen!
Åsleik Engmark: Slik husker vi ham
Både ser og høres bra ut
Ekspedisjon Knerten kommer flott til live i både naturskildringer og på lydsiden.
Fotograf Trond Tønder serverer storslåtte landskap og klare å fange den fascinerende kontrasten mellom vinterfjellets smellvakre og ville sider. Også på lydsiden jobbes det godt med å både varsle og forsterke det som foregår foran kamera med både sparsom sagspilling (det hørs i hvert fall ut som bue på sag) og mer fyldige lydbilder.
Dette gir energi til en film som ellers sliter med å gi både stemning og spenning til historien om Lillebrors jakt på snø og eventyr. Her er det mye fin fasade, men ikke nok fortellerglede som virkelig tar oss ordentlig med inn i den jula som vises fram, eller inn i den såre og frustrerende opplevelsen det er å flytte til et helt nytt sted.
Til tross for noen småmorsomheter om pinnekjøtt og noen omskrevne julesanger, så er det heller ikke veldig mye latter å hente i filmens hoveddel. Det er Knerten som står for komediehøydepunktene når Aksel Hennie får gi personlighet til den egenrådige kvisten. Her sprudler det av både fantasirikdom og herlig skråblikk.
Hvis det blir en Knerten-film til, håper jeg på mye mer pinneperspektiv.
