Regissør Harald Zwart har med Den 12. mann laget en barsk og billedskjønn actionfilm om en av Norges store heltebragder.
Fortellingen om den norske soldaten Jan Baalsrud, som ofret sine egne tær for å komme seg til Sverige i 1943, er en jeg har hørt siden barndommen og som også er skildret i den Oscar-nominerte filmen Ni liv fra 1957.
Dialogen er av den tydelige sorten som forklarer mer enn nødvendig, og historien kunne med fordel ha blitt fortalt mer effektivt i filmens andre del. Men dette er en vellykket krigsfilm rik på patos og patriotisme. Med vekt på det heroiske, og med Hollywoods sans for å personifisere konflikten, serverer Harald Zwart en fartsfylt flukt full av rørende kampvilje og godt karikerte naziskurker.
ANMELDELSE: Kongens nei – En god historieleksjon som aldri føles som en
Brutal menneskejakt i snøen
Et poetisk anslag kaster oss rett inn i dramatikken. Tolv norske soldater er fanget i tyskernes kuleregn nordpå. Deres oppdrag om å sabotere strategiske mål i Tromsø har havarert, og den eneste som kommer seg unna nazistene er Jan Baalrsud (Thomas «Fingern» Gullestad).
Skadeskutt, gjennomvåt og tynnkledd flykter han ut i den iskalde naturen i et desperat forsøk på å overleve.
Vi skal føle og underholdes når Harald Zwart gir oss sin historietime. Og da trykkes det til med stereotypier. Spesielt gjelder dette gestaposjefen Kurt Stage (Jonathan Rhys Meyers) som får rollen som den onde nazisten. Her lekes det med klisjeene. Arr på kinnet, pertentlig uniformsknepping og en fascinasjon for tortur akkompagneres av dialog som forteller oss at «Det er ingen som har sluppet unna ham».
Stage kunne like gjerne vært skurk i en Marvel-film, men han fungerer. Den irske skuespilleren Jonathan Rhys Meyers (Vikings, The Tudors) er karismatisk og fryktinngytende nok til å holde tegneserieskurken i tøylene.
ANMELDELSE: Adjø Montebello – Heisann gåsehud
Popkornvennlig vinteraction
Det er forfriskende å se en såpass lite brukt skuespiller som Thomas Gullestad få hovedrollen i en storbudsjetts krigsfilm. Han mestrer spesielt de lune og sympatiske sidene ved Baalsrud godt.
Jeg tar meg i å tenke på Veiviseren når helten vår kaster seg unna kuler og hiver seg over snøskrenter.
Harald Zwart nikker høflig til arven fra Nils Gaup når han kombinerer storslåtte kyst- og fjellandskap og ødemarkens isolerende størrelse med tette og tøffe actionsekvenser. Norsk motstandskamp har ikke sett bedre ut i vinteractiondrakt.
ANMELDELSE: Kurt Josef Wagle og mordmysteriet på Hurtigruta – Ikke morsom
Den 12. mann er også leken når det gjelder å fange Baalsruds indre strabaser. Gjennom lyd, lys og kameraets fokus får filmen fram noe av det sansemessige kaoset som drønner under overflaten etter hvert som påkjenningene røyner på.
Jeg måtte både tørke noen tårer og skjære et par «ææææsj»-grimaser gjennom en film full av godhjertede hjelpere og noen kroppslig brutale skildringer av menneskelig utmattelse. Harald Zwart kan å trykke på publikums knapper. Dette er ikke den mest nedpå og nyanserte norske krigsfilmen som er laget, men det er nok den mest popkornvennlige.
Med Den 12. mann trer for alvor norsk motstandskamp inn i actionunderholdningens rike – og der fungerer den godt.
Og prisen til beste barneskuespiller i norsk film 2017 kan gjerne gå til Tiril Holthe Harnang for en særdeles god og hjertesmeltende rolle som den unge karthjelpen Margareth.
Den 12. mann har premiere på kino den 25. desember.
