The Marvelous Mrs. Maisel er en positiv overraskelse i vintermørket. Serien tar oss med til standup-scenen i New York på 50-tallet og innehar en av de mest sjarmerende hovedrollene på skjermen i år.
Serieskaper Amy Sherman-Palladino (Gilmore Girls) har laget en lun fortelling med snert, som jeg virkelig koste meg med gjennom de åtte episodene i sesongen.
The Marvelous Mrs. Maisel er rett og slett skikkelig trivelig.
Serieanmeldelse: «Gilmore Girls: A Year in the Life» – Et hyggelig gjensyn med en smårusten gjeng.
Drita husmor med mikrofon
Miriam “Midge” Maisel (Rachel Brosnahan), lever et perfekt liv på the Upper West Side i New York. Hun kommer fra en rik jødisk familie, er gift med Joel, som også kommer fra en rik jødisk familie. De har to barn – én gutt og én jente – og anklene hennes er tynnere enn leggene hennes, takk Gud.
Midge er perfeksjonist og kontrollfrik, men lever likevel i sus og dus helt til sjokket en dag treffer henne som et smekk i trynet – Joel forlater henne til fordel for den yngre sekretæren sin.
Full som en bryggesjauer havner Midge på Joels faste pub, der han har gjort noen spede forsøk på standup. Iført nattkjole snubler hun seg opp på scenen, griper mikrofonen og lirer av seg noen fraser om hvilken jævel mannen hennes er, publikum elsker det og Midge blir oppdaga av pubbens bookingansvarlig Susie (Alex Borstein).
Et levende New York
The Marvelous Mrs. Maisel har en fin 50-tallskoloritt som entusiaster av tiåret kommer til å elske, ikke minst hvis du er glad i mote.
Miriam og moren har en fabelaktig garderobe med tidsriktige kjoler, kåper og tilbehør. Forfengelige Midge sparer ikke på noe når hun pynter seg, og det er en fryd å se så mye flotte stoffer, farger og fasonger.
Handlingen finner sted i 1958, ikke langt unna perioden vi så i første sesong av Mad Men, men der Don Drapers New York var kaldt og trist, er Miriams New York et levende og fargerikt sted fullt av muligheter.
The Marvelous Mrs. Maisel gir meg en smak av Broadway i hvordan byen skildres og ikke minst akkompagneres av musikallåter, storbandmusikk og jazz.
Serieanmeldelse: «Mad Men» – Velkledd, velspilt og veldig bra.
Stereotypier og klisjeer
Amy Sherman-Palladino henter inspirasjon fra sine jødiske røtter til serien og spiller på vante stereotypier om rike jøder. Familielivet kan tidvis bli litt for karikert, men det er også mange fine nyanser her.
Samspillet mellom Miriams mor og far, spilt av Marin Hinkle (Two and a Half Men) og Tony Shalhoub (Monk), er gøy å følge utviklingen på, og faren Abe var spesielt en figur jeg likte å bli bedre kjent med. Han fremstår som en noe nevrotisk mann med et stort ego, men har også myke og artige sider vi får oppdage underveis.
Selve plottet for handlingen er en klisjé i seg selv, mannen som forlater kona for den yngre sekretæren har vi alle sett før. Men klisjeer har blitt det for en grunn, og fortellingen virker troverdig i tiden serien foregår i.
Svinger skikkelig
Siden serien handler om komikere på 50-tallet er det ikke akkurat banebrytende humor som serveres i The Marvelous Mrs. Maisel. Midge sine sett er ikke hysterisk morsomme, men jeg ble ordentlig underholdt og lo mye i løpet av serien.
Midge er ikke basert på en virkelig person, men i løpet av sesongen dukker det opp ekte navn fra 50-tallets standupscene, og serien gir oss et spennende innblikk i hvordan politiet hanket inn komikere for dårlig oppførsel hvis de ble for drøye på scenen, og såkalte «party records», opptak av “usømmelige” komikersett som ble solgt under bordet.
Det er en spennende verden, men de første to episodene av sesongen er litt treige. Rollefigurer og plott skal etableres og det tar derfor litt tid før serien kommer ordentlig i gang.
Men når den først kommer i gang så svinger det virkelig. Gjerne til toner fra Peggy Lee, Anthony Newley eller Barbra Streisand.
Filmanmeldelse: «La La Land» – Et musikalsk drømmeri som man lett kan la seg rive med av.
Forelsket i Midge
Etter hvert som vi blir kjent med Miriam blir serien en fryd å se. Hun er skarp, vittig, selvopptatt, selvoppofrende, frekk, pertentlig og utrolig sjarmerende.
Rachel Brosnahan gjør sin første hovedrolle med Midge, og etter denne opptredenen kan jeg garantere deg at det ikke blir hennes siste. Brosnahan er perfekt i rollen, hun har upåklagelig komisk timing og er troverdig i alle ledd selv om det er en ganske outrert rollefigur hun spiller.
Alex Borstein er også fin i rollen som Susie, som etter hvert blir manager for Midge. Hennes røffe fremtoning er en fin kontrast til Miriam, og den gode kjemien og timingen de har sammen gjør mange gode scener i sesongen.
The Marvelous Mrs. Maisel er lettsett og bingevennlig, men vær obs – det er tross alt skaperen av Gilmore Girls som har laget dette. Så hvis du blir sliten av vittige rollefigurer som snakker fort og mye, så bør du kanskje dosere ut The Marvelous Mrs. Maisel i porsjoner.
Men jeg er fullstendig forelsket i Brosnahans Midge og angrer allerede på at jeg så hele sesongen i ett smekk og dermed ikke har flere episoder å kose meg med.
