Jumanji: Welcome to the Jungle er en lettbent actionkomedie som sikter på det brede kinopublikum, og lander stødig i en nostalgidynket feelgoodjungel.
Som i originalfilmen Jumanji fra 1995 er konseptet, om spillet som blir virkelig, bedre enn historien. Manuset er hamret sammen etter en forutsigbar formel og har hverken skurk eller fantasirikdom nok til å matche de beste eventyrfilmene i sjangeren.
Men et morsomt rollegalleri, en del kule spillreferanser og den samlede karismaen til stjernetrioen Dwayne Johnson, Kevin Hart og Jack Black gir filmen energi og sjarm nok til å klare seg godt i kinomørket.
ANMELDELSE: Rett vest – Praktfullt skuespill i litt for tynn historie
Krangling og gaming i jungelen
Med et effektivt grep, som også utvider Jumanji-mytologien, overfører regissør Jake Kasdan det magiske brettspillet fra 1995 til en utdatert videospillkonsoll.
Den maskinen ligger i en støvete rom på skolen til Spencer (Alex Wolff), Fridge (Ser’Darius Blain), Bethany (Madison Iseman) og Martha (Morgan Turner). De har fått beskjed om å rydde kjelleren som en del av igjensittingstraffen deres, men da de finner Jumanji, tar de seg en liten spillpause.
Det betyr nok et jungeleventyr. Denne gangen inne i selve spillet, hvor gjengen må kjempe mot slemme mopedbøller, menneskespisende flodhester, rikelig med slanger og en ond arkeolog. Alt iført sine avatarkropper – sedvanlig humørfylt spilt av Kevin Hart, Dwayne Johnson, Karen Gillan og Jack Black.
ANMELDELSE: Central Intelligence – Ingen presterer opp mot sitt beste
Dwayne Johnson og Kevin Hart gjentar sin «odd couple»-dynamikk fra Central Intelligence, og leverer stødig i sjangeren «vi kjefter mye, men er egentlig venner». Heldigvis får de også dele mye av skjermtiden med Jack Black og Karen Gillan, noe som gir god variasjon i både kjekling og komiske styrker.
Bobby Cannavale har noen scener som er fantastiske til å bygge «fæl fyr», men siden han nesten ikke får bakhistorie, og heller ikke får leke med heltene han jakter på, så forblir han en ganske uinteressant representant for Jumanjis onde side.
Litt for tam jungel
Selve spenningshistorien i jungeleventyret blir ikke mer enn et sjangergreit bakteppe i Jumanji: Welcome to the Jungle. Her lånes det litt fra Uncharted og litt fra Tomb Raider uten at det bringes nye magesug til bordet. Skurken lener seg hardt på Indiana Jones-verden, men blir hverken farlig eller parodisk god.
Manuset er også av den praktisk enkle sorten. Chris McKenna og resten av skrivelaget har hverken skapt situasjoner eller rollefigurutvikling som svinger mer enn en middelaldrende Tarzan på vei hjem fra søndagsmiddag.
ANMELDELSE: Baywatch – Total mangel på originalitet
Denne mangelen på futt kommer delvis av at filmskaperne i liten grad klarer å bringe jungelen til live. Til tross for enkeltinnslag av ville dyr og farer, så blir den ville naturen bare en tam kulisse, som aldri trekker publikum inn i sin mystiske og farlige vegetasjon.
Men det ødelegger ikke filmens hovedmål, nemlig å underholde med småpubertal humor, lunt vennskap og spretten slapstick. Der er Jumanji: Welcome to the Jungle en fartsfylt safari full av friksjonsfri hverdagsflukt som fungerer godt for både ung og nostalgisk voksen.
