90-tallsnostalgien smøres tjukt på i denne lune blandingen av high school-komedie og tenåringsdrama.
Til å begynne med parodieres klisjeene fra både tiåret og high school-sjangeren, og seriens tittel resonnerer godt med slackerhumoren som serveres. Men etter hvert som halvtimesepisodene går unna, så blir Everything Sucks! mer og mer en ektefølt og sår skildring av de skoleårene hvor verdener kan rakne totalt hver eneste dag.
Det stilskiftet gjør serien bedre, men den blir også ujevn, og den rives i litt ulike retninger. Og den genuine 90-tallsfeelingen, som serien insisterer på å gi oss med Beavis and Butthead-referanser, flanellsskjorter og Alanis Morissette-tekster, fester seg aldri helt. Det gjør at selve epokeskildringen stort sett bare blir fasade.
ANMELDELSE: The End of the F***ing World – En nydelig og artig fortelling
Nerdene får utfolde seg
Oppskriften er ganske så High School-klassisk for Everything Sucks!.
Det er et nytt skoleår, og vi er på lag med de sjarmerende og smårare «underdogene». Nerdene som første skoledag bestemmer seg for å bli med i skolens videogjeng – for der treffer de nok likesinnede!
Og det gjør de. Vår mann Luke (Jahi Di’Allo Winston) forelsker seg umiddelbart i rektorens datter Kate (Peyton Kennedy). Og selv om skolens bøllete og Shakespeare-glade maktpar, Emaline (Sydney Sweeney) og Oliver (Elijah Stevenson), truer med å gjøre livet surt for videonerdene våre, så kommer Luke opp med en dristig plan som har gevinst både for forfengelige skuespillerspirer og gryende filmskapere.
Med det ganske så lettbeinte utgangspunktet, begynner Everything Sucks! og tilføre mer dybde og konflikter til sitt rollegalleri. Seksualitet, sorg og svik er tema som utforskes med hjertevarme bakgrunnshistorier.
Spesielt seriens «ut av skapet»-historie vokser seg til å bli et høydepunkt som klarer å skildre både de vakreste og de vanskeligste sidene ved å slippe seg fri.
ANMELDELSE: Black Panther – Et friskt pust i superheltsjangeren
Ungdomstid og 90-tallsnostalgi
Det er flere rollefigurer å bli glad i blant elevene på Boring High (ja, og Boring, Oregon er faktisk en ekte plass). Lukes bestevenner McQuaid (Rio Mangini) og Tyler (Quinn Liebling) er sjarmerende og underholdende på hvert sitt karikerte vis.
Men det er Peyton Kennedy, i rollen som den sympatiske og litt keitete Kate, som er seriens beste bekjentskap. Kennedy imponerer i måten hun skaper en nyansert og troverdig Kate, som får mye å spille på – og som vokser for hver episode.
Musikken og 90-tallsreferansene svinger fra Offspring og Weezer til Ace of Base, tregt internett og utsagn som «all that and a bag of chips». Her ligger det mye som vil vekke nostalgien til folk i 30-åra, men det virker i perioder litt som om noen har kjørt et kjapt søk på «populært i 1996» og stappet toppresultatene inn i manus.
Serieskaperne Ben York Jones og Michael Mohan sikter på en del av tonene som Netflix-kollegaene 13 Reasons Why og Stranger Things traff så godt. Og den legger seg etter hvert opp mot stilen og det underliggende alvoret til Judd Apatows fantastiske 80-tallsdrama Freaks and Geeks. Men dette er forbilder Everything Sucks! bare glimtvis klarer å matche i sin første sesong.
Heldigvis banker det noen cliffhangerne på døren (bokstavelig talt), og jeg håper serien får fortsette med en sesong to, for dette er en serie som kan bli virkelig god når den får ristet av seg de litt sjangervaklende barnesykdommene.
Everything Sucks! har premiere på Netflix 16. februar. Anmeldelsen er basert på alle 10 episodene.
