Den nederlandske filmen Forsvunnet er innspilt i Nord-Norge, noe som sikkert er svært eksotisk i hjemlandet. Handlingen foregår i sivilisasjonens randsone, med figurer som har søkt ly der for å slippe unna.
Det er en langsom og tankefull film med noen mellommenneskelige relasjoner som aldri blir mer enn middels interessante. Av og til blir den litt for annerledes for sitt eget beste, med noen handlingstråder som det kan være utfordrende å tro på.
Regissøren lar også muligheten til et perfekt avslutningsbilde gå fra seg. Forsvunnet forteller en historie om forsoning uten å legge ut alt i klartekst, og er et pent, men iskaldt drama.
Drar til øde sted i Nord-Norge
Roos (Rifka Lodeizen) reiser til sin mor Louise (Elsie de Brauw), som har bosatt seg på et øde sted i Nord-Norge med sin norske sønn Bengt (Marcus Hanssen).
Vi forstår at mor og datter har et anstrengt forhold, og at de hadde en opprivende krangel sist de møttes. Forholdet mellom Roos og halvbroren er imidlertid nært og kjært.
Det samme gjelder kontakten med den gamle flammen Johnny (Jakob Oftebro). Ingen av dem vet at Roos har kommet dit av en spesiell årsak.
Anmeldelse: The Florida Project anbefales varmt, ømt og tårevått
Forsvunnet tar oss med inn i et nydelig vinterlandskap med tett skog og høye fjell, flott filmet av fotograf Melle van Essen. I denne rammen skildres et mor/datter-forhold som i utgangspunktet kan virke like kaldt og ugjestmildt som omgivelsene.
Bakgrunnen forklares ikke i detalj, men antydes mellom linjene i dialogen, noe som gir publikum anledning til å se for seg figurenes forhistorie på egen hånd.
Moren er et produkt av en hard oppvekst, og har videreført den kjølige linja til datteren. Filmen viser tydelig hvordan man i noen familier har vondt for å komme med åpne og ærlige innrømmelser.
Passabel film om å slutte fred
Det er noen elementer i filmen som skurrer litt, som at Louise er både musikklærer, jeger og hundekjører, at den 13 år gamle sønnen Bengt bedriver fritida med å ta opp lyden av is for å lage kunstmusikk, og at Roos omtrent ser ut til å ha et lettere incestuøst forhold til halvbroren, uten at det problematiseres.
Filmen har også et unødvendig åpningselement som gjentas til slutt, og ødelegger dermed et perfekt avslutningsbilde.
Anmeldelse: Fifty Shades Free mangler tenning når lite står på spill
Tematikken som etter hvert tegner seg i filmen behandles varsomt, uten for store fakter og dramaturgiske krumspring. Det er bra.
Skuespillerne er fine, og man blir sittende igjen med en viss forståelse for figurenes forhold og handlinger, uten at manusforfatter Jolein Laarman mater det inn med teskje.
Regissør Boudewijn Koole bruker den ville og vakre naturen som et effektivt og virkningsfullt bakteppe, der man mot alle odds finner en lunken varme i tilsynelatende frosne hjerter.
Derfor er Forsvunnet en passabel film om å slutte fred på flere måter, selv om det fortellertekniske ikke holder like god kvalitet som bildene.
