På den internasjonale kvinnedagen lanserer Netflix sesong to av serien om Hell’s Kitchens tøffeste dame.
Etter at Jessica Jones, Daredevil, Luke Cage og Iron Fist har møttes i en litt skuffende The Defenders er det digg å endelig få alenetid med min personlige favoritt. For når det gjelder attitude og replikksnert så er Jessica Jones fremdeles Netflix sin sterkeste superheltserie.
*Resten av anmeldelsen inneholder spoilere fra sesong 1*
ANMELDELSE: «Jessica Jones» – sesong 1.
En slagkraftig antihelt
Sist måtte hun trosse sine egne demoner og bekjempe sin tidligere overgriper, Kilgrave. Men er demonene borte og whiskyflaska lagt på hylla? Heldigvis ikke.
Jessica Jones (Krysten Ritter) er fortsatt antihelten som tross sin superstyrke ikke vil bli sammenligna med gjengen i Avengers og som istedenfor sedvanlig «redde verden»-virksomhet driver et detektivbyrå i leiligheten sin.
Og identitetskrisa er blitt enda verre med et drap på samvittigheten: Er hun helt eller monster?
Det er herlig å se hvordan Krysten Ritter virkelig eier rollen som Jessica Jones, og hun ivaretar sårheten, badass-heten samt den sarkastiske fortellerstemmen som setter film noir-stemninga. Skuespillet hennes sammen med et godt manus gjør at serien går dypere og utforsker dilemmaer bedre enn de fleste andre superheltserier, også innad i Marvel-universet.
Anmeldelse: «The Defenders» – Ikke så bra som det burde vært.
Må ta et oppgjør med fortida – igjen
Sesong to starter med at Jessicas bestevenninne, journalisten og radioprateren Trish (Rachael Taylor), bestemmer seg for å finne ut hvordan Jessica ble som hun ble. Hun begynner å grave i sykehusdokumenter fra tida da Jessica og familien var i en bilulykke hvor foreldrene og broren døde. Der finner hun ut at det er flere dager som mangler fra da Jessica var innlagt. Når Trish samtidig begynner å snakke om folk med superkrefter på lufta så vekker dette oppmerksomheten til noen som man kanskje ikke burde vekke oppmerksomheten til. Og Jessica Jones må nok en gang ta et oppgjør med fortida – mot sin vilje.
I tillegg tiltrekkes andre som også sliter litt med det å det å være super. For eksempel den paranoide fyren som hevder han har superkrefter og kaller seg The Whizzer, og som ganske greit setter stemninga for serien med sitater som: With great power comes great mental illness.
Som i forrige sesong bruker serien noen episoder på å sette hvem det er som er den store skurken. Men mens det sist tok litt for lang tid før vi var ordentlig i gang, så er det her fra starten av et spennende mysterium med mange tråder som Jessica, Trish og Malcolm (som nekter å slutte å jobbe for henne samme hvor mange ganger hun gir ham sparken) må nøste opp i. Endelig får vi Jessica Jones sin «origin story».
Anmeldelse: «Luke Cage» – En seig, men god serie med sterke film noir-elementer.
Godt skuespill
I løpet av de første fem episodene, som ble gjort tilgjengelig for pressen, seiler Jeri Hogarth opp til å bli den mest spennende rollefiguren denne sesongen. Det er sterkt å se Carrie-Anne Moss sitt glimrende skuespill i det den uovervinnelige og kyniske advokaten settes på prøve.
Som ellers i Marvel Cinematic Universe, som Marvel-seriene på Netflix er en del av, har ikke serieskaperne bundet seg til tegneserien. I tegneserien flettes historien om Jessica Jones i stor grad inn i historien til andre superhelter, mens det her kun er hun selv som er i fokus. Sesong to baserer seg utelukkende på forrige sesong og så langt er det ingen referanser til The Defenders som kom i fjor. Samtidig som det er litt merkelig at de snakker en god del om Kilgrave, men ingenting om at hun har bekjempet en mange hundre år gammel skurkeorganisasjon, så håper jeg likevel vi slipper å høre noe om forglemmelige «The Hand».
Anmeldelse: «Iron Fist» – En skuffelse.
Oppgjør med overgripere
I en tid der seksuell trakassering står på agendaen, føles serien betimelig med en Jessica Jones som ikke tar bullshit fra noen og arresterer menn for tvilsom retorikk. Som når den nye privatdetektivkonkurrenten Pryce Cheng prøver å få henne til å jobbe for ham og sier «I don’t take no for an answer» hvorpå Jessica Jones svarer: «How rapey of you».
Og mens Jessica prøver å undertrykke fortida konfronterer Trish sin egen når hun truer en overgriper fra sin tid som barnestjerne med å ta en #metoo (til tross for at filmingen visstnok var ferdig før #metoo-kampanjen var i gang). Serieskaper Melissa Rosenberg (Twilight-filmene og Dexter) sier hun selv har brukt egne opplevelser og følelser rundt seksuell trakassering som bakgrunn når hun skrev serien.
Sesong to av Jessica Jones fortsetter med det banebrytende arbeidet serien startet med. Da den først kom hadde Marvel fått en del kritikk for å ha en mangefull og dårlig portrettering av kvinnelige superhelter, men her dyrkes sterke kvinner som ikke trenger å reddes av menn. Og i tillegg har serien en god representasjon av LHBT-rollefigurer. Det er derfor passende at serien slippes på kvinnedagen.
Jeg gleder meg til å se resten og til å få vite alt om bakgrunnen for superstyrken til Jessica Jones. Og så lurer jeg på hvor lenge vinduet til Alias Investigation sitt kontor får være intakt.
Jessica Jones sesong 2 har premiere på Netflix 8. mars
