Med Revenge har regissør og manusforfatter Coralie Fargeat laget en tøff debutfilm, med svært nærgående voldsskildringer og blodige detaljer. Det er på kanten til uforsvarlig med 15-årsgrensa som Medietilsynet har satt. Den burde vært satt til 18.
Revenge er ingen film for sarte sjeler, og det er tøft at noen tør tråkke så hardt til som Coralie Fargeat gjør her. Selv om historien er enkel, banal og forutsigbar, har den også en gjennomgående nerve som ikke slipper taket før det bokstavelige blodbadet tar slutt.
Blod i strie strømmer
Jen (Matilda Lutz) befinner seg på et feriehus i ødemarka sammen med elskeren Richard (Kevin Janssens). Dit kommer også hans jaktkamerater Stan (Vincent Colombe) og Dimitri (Guillaume Bouchède).
Stan forgriper seg på Jen, men når Richard får vite om det, reagerer han annerledes enn Jen hadde forventet, og plutselig blir hun jaktet på at de tre karene ute i de øde områdene rundt huset. Det skal imidlertid vise seg at Jen er handlekraftig, og i full stand til å slå tilbake.
Anmeldelse: Red Sparrow er en skuffende agent-thriller med Jennifer Lawrence
Revenge er ingen tilfeldig tittel på denne filmen. Den tilhører nemlig en sub-sjanger av exploitation-film, kalt «Rape and revenge», der kvinner voldtas, etterlates i antatt død eller døende tilstand, men overlever og hevner seg på sine overgripere.
The Last House on the Left og I Spit on Your Grave er kanskje de mest berømte og beryktede. Også her i Norge har vi sett denne typen film, nemlig Reinert Kiils Hora.
Revenge følger sjangerens kriterier nøye, med enkle personkarakteristikker, brutale voldshandlinger og blod i strie strømmer. Coralie Fargeat forteller historien med en pågåenhet som gjør at den fenger, til tross for et svært enkelt handlingsforløp.
Enkel og rettsporet historie
Filmen etablerer raskt Jen som et flørtende objekt for mannlige blikk. Hun går kanskje lenger enn hva realistisk er for å egge opp elskerens kamerater, men det trengs for å forklare den katastrofale utviklingen senere.
De tre mannlige figurene er ribbet for empati, og blir bare karikerte slemminger, mens Jen dessverre ikke blir skildret som annet enn en babe på feil sted til feil tid.
Manuset gir minimalt med bakgrunn til både protagonisten og antagonistene. Det gjør at vi aldri får noen god forklaring på deres handlingsmønstre, men samtidig er det noe befriende over en historie som er så enkel og rettsporet at det nesten er noe bedårende naivt over det.
Anmeldelse: Now It’s Dark er en mørk, bisarr og surrealistisk drømmefilm
Revenge har noen svært voldsomme scener, der blodspruten står. Kameraet er tett på åpne og kjøttfulle sår, og strekker ut de verste scenene, så vi virkelig skal få se alle detaljer. Figurene er badet i rødt gjennom det meste av filmens andre halvdel.
Blodhunder får altså dosen sin, og vel så det. Det gjør ikke nødvendigvis Revenge til en bedre film, men det er samtidig prisverdig at man lager en rape and revenge-film som kjører løpet fullt ut, uten å be om unnskyldning eller dekke over voldens konsekvenser.
Det dras kanskje ut i det fantasifulle her, men filmen treffer primitive sanser som gjør dette til en tøff opplevelse som det er kult man får muligheten til å oppleve på et stort kinolerret.
