Man burde takke høyere makter for at et nytt samarbeid har oppstått mellom regissør Paul Thomas Anderson og skuespiller Daniel Day-Lewis, 10 år etter There Will Be Blood.
I Phantom Thread resulterer det i et spennende portrett av en kompleks mann i et utfordrende forhold. Andersons manus er full av skarpe og detaljrike observasjoner rundt både figurene og fagfeltet de opererer i.
Av og til risikerer situasjoner og replikkvekslinger å bli overtydelige, men reddes alltid inn på grunn av Andersons filmatiske fingerspissfølelse og Day-Lewis sin kompromissløse rolletolkning.
Han støttes utmerket av to fortreffelige medspillere, Vicky Krieps og Oscar-nominerte Lesley Manville. Dette gjør Phantom Thread til et gledelig sterkt og elegant drama som lyser av klasse.
Muse og elsker skaper friksjon
Handlingen er lagt til 1950-tallets London, der kjoledesigneren Reynolds Woodcock (Daniel Day-Lewis) driver et motehus på toppnivå sammen med søsteren Cyril (Lesley Manville).
Han er svoren ungkar, men blir fascinert av den unge og viljesterke Alma (Vicky Krieps), som blir både hans muse og elsker.
Det skal vise seg at hennes inntog i huset, og forsøk på å komme nærmere innpå den distanserte Reynolds, skaper friksjon som forstyrrer både hans arbeidsmetoder og godt innarbeidede vaner.
Anmeldelse: Spenninga er til å ta og høre på i A Quiet Place
Daniel Day-Lewis ser ut som en krysning av Sam Shepard, Raymond J. Barry, Alan Arkin og seg selv i denne filmen. Han spiller altså en kjoledesigner, men figuren kunne like gjerne vært maler, forfatter, eller bedrevet hvilken som helst annen type arbeid forbundet med eldre menn med yngre kvinner som muser.
Woodcocks faktiske yrke gir oss interessant innsikt i hvordan dette arbeidet kunne ha foregått på det øverste sosietetsnivået på 1950-tallet, der velbemidlede fruer og kongelige står på kundelista.
Det ligger også en spennende kontrast i hvor godt han kan bedømme en kjole på en kvinne, men elendig til å lese mennesket som har den på seg. Day-Lewis skaper en figur som kan være den mest elskverdige og omtenksomme i en scene, og et ubehøvlet og nærmest ondskapsfullt kryp i den neste.
Fortjener full oppmerksomhet
Det tar tid, men litt etter litt avdekkes Woodcocks behov og komplekser og det hintes til hva som kan ligge bak dem. Vi får også en dypere forståelse for det tette forholdet mellom ham og søsteren, stramt og behersket spilt av Lesley Manville. Cyril kjenner brorens behov og trekker i alle tråder for å legge ting til rette for ham.
Litt mer utfordrende er det å se hva som ligger bak Almas fascinasjon for den langt eldre Reynolds, samt enkelte av hennes handlinger på senere tidspunkt, men det gir en spennende dynamikk mellom hovedfigurene og gjør dette til en mørkere og ganske annerledes kjærlighetshistorie.
Luxembourgske Vicky Krieps overbeviser i en rolle som fortjener full oppmerksomhet, selv når Day-Lewis er på sitt beste.
Anmeldelse: Hatets vugge er et dystert innblikk bak en politisk fasade
Phantom Thread var nominert til 6 Oscar-priser, og vant en av dem, selvsagt for beste kostymer. Den fortjente sine nominasjoner, for dette er et flott drama der Paul Thomas Anderson igjen utforsker 1950-tallet, slik han først gjorde i The Master, mens det er første gang han forteller en historie lagt utenfor hjemlandet USA.
Phantom Thread har skuespillerprestasjoner i toppklasse og miljøskildringer med et suverent blikk for detaljer. Historien fremheves av Jonny Greenwoods suverene filmmusikk, som dekker rundt 90 av filmens 130 minutter (Dette er for øvrig fjerde gang han lager musikk til en Anderson-film).
Dette er kanskje ikke Paul Thomas Andersons mest umiddelbare film, om han noen gang har laget noe slikt, men vil belønne enhver som har tålmodighet til å la seg besnære av besynderlige mennesker, elegante sømmer og forunderlige forhold.
