Rampage er en gigantisk monsteractionfilm hvor Godzilla-faktoren er høy, replikkene har utropstegn og det så definitivt kommer an på størrelsen.
Løst basert på spillserien med samme navn er dette en enkel «tukle med naturen og se de fatale konsekvensene»-historie. Her havner resultatet av vitenskapens gode intensjoner i aldeles feil hender, noe som ender opp i fullstendig katastrofe – nesten.
For heltehistorien er av den trygge og opplagte varianten her. Dwayne «The Rock» Johnson styrer showet i sedvanlig snilt og slagkraftig humør, og regissør Brad Peyton byr på en stort sett gøyal smadrefest.
ANMELDELSE: Ready Player One – En popkulturell gullgruve
Geneksperiment på ville veier
Da den snille gorillaen George plutselig vokser seg enorm og blir megavoldelig over natten, oppdager primatologen Davis Okoye (Dwayne Johnson) at et mystisk patogen er årsaken til den brutale forandringen. Det viser seg også at en ulv har fått i seg den samme dritten.
Militæret går som vanlig hardt ut med bomber og granater for å stoppe de gigantiske monsterdyrene som knuser, river og dreper alt på sin vei. Så Davis må handle raskt og smart hvis han skal klare å både redde verden, og sin gode gorillavenn. I tillegg må han selvsagt også finne ut hvem som står bak denne groteske tuklingen med dyrefaunaen.
På monsterfronten er Rampage en fartsfylt katastrofefilm som leverer etter sjangeroppskriften samtidig som den krydrer ødeleggelsene med teite triks, sjarmerende kameratkjemi og et par herlig tullete dødsfall.
På skurke- og spenningsfronten er det litt verre. Selv om de forvokste dyrene er morsomme overdrivelser, er de menneskelige skurkene en underutviklet gjeng av typen en finner et godt stykke nede i tegneseriehylla. Manuset bygger opp et par lovende sleipingtråder, men disse klippes brått av da filmen går inn i full ramponeringsmodus i siste akt.
Filmen har flere populære skuespillere på plakaten. Både Jeffrey Dean Morgan, Joe Manganiello og P.J. Byrne inntar rollefigurer som starter lovende. Dessverre blir det liten plass etter hvert som spesialeffektene tiltar, og Rampage får skuffende lite ut av kvalitetene som ligger blant birollene.
ANMELDELSE: Jumanji: Welcome to the Jungle – Lander stødig i feelgoodjungelen
Dwayne Johnson på godt og vondt
Dwayne Johnson er på sitt beste som hovedperson når han får spille på muskelfleksing, jovialt glimt i øyet og et moralsk kompass som aldri viker fra den smale sti. Og regissør Brad Peyton, som har jobbet med Johnson på San Andreas og Journey 2, gir sin stjerne massevis av situasjoner hvor han får skinne som kjernesunn actionhelt.
Men Rampage prøver også å høste litt sårhet og spenning ved å gi sin hovedperson noen reale kilevinker og dramatiske skader, og her fungerer ikke den tidligere wrestlingstjernen like godt.
Der for eksempel Bruce Willis klarer å skape minneverdige «trosse smerten»-øyeblikk med en solid porsjon glasskår i foten, så klarer ikke The Rock en gang å la et skudd rett i magen påvirke ganglag, styrke eller humør.
En ting er at denne kroppslige suvereniteten dytter filmen nærmere actionparodien enn det filmskaperne ellers sikter etter. Denne tilsynelatende allergien mot å vise fysisk sårbarhet er også en svakhet med spillestilen til The Rock, som gjør at jeg synes han blir litt kjedelig og endimensjonal sammenlignet med de beste stjernene på hardhaushimmelen.
Rampage er en film som lener seg hardt på velkjente popkulturelle referanser og en velprøvd spenningskurve, og som både i trusselbilde og med sin enkle dialog sikter på å nå et bredt internasjonalt publikum. Det gjør at den blir vel effektglatt og forutsigbar til tider. Men hvis du digger at det smeller fort, høyt og hardt i kinomørket er Rampage absolutt et trygt underholdningsvalg til popkornbøtta.
