Huset ved sjøen er et varmt og småidealistisk familieportrett satt til en fransk kystperle.
Veteranregissør Robert Guédiguian (Snøen på Kilimanjaro, Don’t Tell Me the Boy Was Mad) har samlet et knippe av sine faste skuespillere og bruker en fars bortgang til å tematiserer arv på flere plan. Her utforskes sorg, klasseskiller, farsoppgjør og nestekjærlighet. Samtidig som filmskaperen sender lengtende blikk tilbake til en romantisert fortid hvor en politisk overbevisning om fellesskapets verdier blomstret i naturskjønne omgivelser – alt på et bakteppe av dagens flyktningkrise som driver desperate mennesker over Middelhavet.
Flotte skuespillerprestasjoner, finstemte stemninger og humoristiske livsanskuelser gjør dette til en film full av godt selskap. Men det blir etterhvert mange tråder å ta hensyn til, og både historiene og de filmatiske virkemidlene blir vel lettvinte til tider.
ANMELDELSE: Don’t Tell Me the Boy Was Mad – Historietime som ofrer spenning for melodrama
Arv og kystmiljø
Da far får et kraftig slag, samles hans tre godt voksne barn for å gjøre opp boet og avgjøre hva de skal gjøre med familiebedriften – en stor eierandel i en vakker liten kystlandsby noen mil fra Marseille.
Her har faren bodd i mange tiår – en raus ildsjel som har drevet stedet med solidaritet og samhold som bærebjelker.
Men nå skal en verdifull arv fordeles mellom tre veldig ulike søsken, som ikke har det beste forholdet, noe som truer både farens livsverk og situasjonen for de lokale beboerne.
Familiedynamikken blir utforsket på nyansert vis. Robert Guédiguian har en kyndig hånd som ved hjelp av unge elskere og gamle minner klarer balansere dype engstelser med oppløftende samhold. Han får oss raskt inn i rytmen til den småsløve kystlandsbyen, og serverer miljøskildringer som umiddelbart får oss begeistret for det naturnære og autentiske i det franske kystlandskapet.
Disse skildringene fanges stilsikkert av fotograf Pierre Milon som virkelig klarer å bringe den lille landsbyen til livet – skviset inn mellom fjell og hav med et nostalgisk slør av idyll som aldri viker.
ANMELDELSE: Mannen mot strømmen – Sober iransk samfunnskritikk
Slutten blir et lite antiklimaks
Huset ved sjøen har en historie som stadig trekker inn nye handlingstråder og konflikter. Det gjør at den ikke blir forutsigbar, til tross for sitt ganske tradisjonelle utgangspunkt. Men dessverre er det ikke alle trådene som fungerer like godt inn i helheten.
I noen tilfeller er det filmspråket som lugger. Hvor et traumatisk tilbakeblikk blir drøyt dramatiske med sine klisjeer. Andre ganger merkes det at de stadig nye historiene sliter i filmens hovedfokus og gjør at filmen ender opp i et lite antiklimaks.
ANMELDELSE: Snøen på Kilimanjaro – Varm historie om fransk nestekjærlighet
Jean-Pierre Darroussin (Henri Duflot i spionserien Le Bureau) og Ariane Ascaride (Snøen på Kilimanjaro, Don’t Tell Me the Boy Was Mad) er begge skuespillere som tar med seg sitt samspill og sin karisma inn i nyanserte rollefigurer. De to kjenner både hverandre og regissør Robert Guédiguian godt etter mange filmsamarbeid.
I Huset ved sjøen er det deres rollefigurer som fenger sterkest. To søsken som begge har opplevd at deres unge vokssenliv ble revet sønder og sammen av traumatiserende opplevelser. Og da er det irriterende at to veldig godt oppbygde portretter vannes ut i en litt for åpen siste akt.
