Don’t Tell Me the Boy Was Mad tar for seg de langvarige etterdønningene av det armenske folkemordet i 1915. Det skjedde under 1. verdenskrig, da ca. 1,5 millioner Armenere ble drept i det som i dag er Tyrkia.

Gjennom flere stopp i historien ser vi ringvirkningene av disse grusomhetene. Og regissør Robert Guédiguian viser effektivt hvordan den armenske kampen for rettferdighet raskt blir en blodig kamp som krever uskyldige ofre.

Ved å blande historiske hendelser med en nær familiehistorie, hvor vi følger en ung manns reise mot terrorisme, får vi en film som også prøver å vise hvor moralsk komplekst etterspillet etter folkemordet ble.

Det gjør inntrykk, men filmen sløves dessverre av melodramaet og klarer hverken å holde på spenningen eller intensiteten etter hvert som handlingen drar seg til.

ANMELDELSE: Timbuktu – Humørfylt om hverdagslivet under militant islamistisk okkupasjon

Hovannès Alexandrian (Simon Abkarian) og Anouch Alexandrian (Ariane Ascaride) mister sin sønn til terrorisme. Men mor gir ikke opp, og søker forsoning mellom sin sønn og et av hans offer. (Foto: Storytelling Media)
Hovannès Alexandrian (Simon Abkarian) og Anouch Alexandrian (Ariane Ascaride) mister sin sønn til terrorisme. Men mor gir ikke opp, og søker forsoning mellom sin sønn og et av hans offer. (Foto: Storytelling Media)
Berlin, Marseille og Beirut

Filmen starter i Berlin med drapet på Talaat Pasha, en av dem som ble holdt ansvarlig for folkemordet. Her følger vi rettssaken hvor drapsmannen Soghomon Tehlirian tilstår drapet, men likevel blir frikjent etter at juryen får se eksempler på grusomhetene det armenske folk ble utsatt for under krigen.

Så hopper vi fram noen generasjoner til Marseille på 70-tallet. I et storpolitisk bakteppe legger den Tyrkiske ambassadøren press på franske myndigheter for å fjerne et armensk minnesmerke, og hindre armenske demonstrasjoner mot Tyrkia.

Det ender med politievakuering av en gudstjeneste, og mye sinne blant de frammøtte, deriblant studenten Aram Alexandrian (Syrus Shahidi).

ANMELDELSE: Independence Day: Resurgence – savner Will Smith

Han blir, etter oppmuntring fra sin bestemor, en del av en terrorgruppe som skal fremme den armenske sak. Og etter å ha sprengt en bombe som dreper den Tyrkiske ambassadøren i Paris, reiser han til Beirut for å trenes opp til flere aksjoner.

Vi følger også et av Arams offer, medisinstudenten Gilles Teissier (Grégoire Leprince-Ringuet), som blir delvis lam i bombeangrepet.

Denne delen av fortellingen er basert på den spanske journalisten Jose Antonio Gurriarans historie, som opplevde en lignende ulykke og endte opp med å interessere seg for den armenske sak, og oppsøkte de som stod bak bomben.

Viser lite av terrorismens ødeleggelser

Filmen viser fram noen få grafiske grusomheter, men utelater for det meste terrorismens voldeligste sider.

Vi blir sjeldent med på terroraksjoner, her er all internasjonal etterretning fraværende og vi får se lite av skyldfølelsen vi blir fortalt gnager på dem som utfører bombeangrepene. Fraværet av de faktiske terroraksjonene gir en emosjonell ubalanse i filmens framstilling av ofrene for denne konflikten, og det holder mye av spenningen på en armlengdes avstand.

I stedet blir dette en film hvor den hverdagslige samtalen dominerer. Det kunne vært et godt grep hvis regissør Guédiguian hadde bygd opp scener som kunne bære intensiteten i karakterenes opplevelser.

Dessverre blir både rollefigurene og historiene rundt våre hovedpersoner ganske tamme og klisjefylte. Spesielt den unge Gilles reaksjon på sin egen ulykke blir en velkjent historie om selvmedlidenhet og sinne.

Aram Alexandrian (Syrus Shahidi) forelsker seg i en medsoldat under oppholdet i Beirut. En kjærlighetshistorie som stjeler mye fokus i filmends andre del. (Foto: Storytelling Media)
forelsker seg i en medsoldat under oppholdet i Beirut. En kjærlighetshistorie som stjeler mye fokus i filmens andre del. (Foto: Storytelling Media)
En dansescene som river i brystet

Aram Alexandrian (Syrus Shahidi) starter lovende som ung og engasjert student. Men hans radikaliseringsprosess blir vanskelig å utvikle forståelse for.

Arams konflikt med en særdeles usympatisk overordnede, og en merkelig tam kjærlighetshistorie med en kvinnelig medsoldat, dominerer skjermtiden hans. Det gjør at filmen ikke får den nerven og slagkraften som historien har potensial til når det gjelder å vise hvorfor unge menn og kvinner velger å vie sitt liv til hevn og terrorisme.

Da er det sterkere følelser å hente hos hans familie.

Simon Abkarian er glimrende som den sindige faren Hovannès Alexandrian. Han er i motsetning til resten av familien en mann som heller vil leve der han bor og minnes det som var, enn å videreføre konflikten.

Han er på grensen til kald i sine ord, men spiller med en kroppslig varme og omtanke som gjør at han aldri mister et fnugg av menneskelighet.

Og en scene der han, som far, alene danser i kjærlighet til sin tapte sønn, står ut som et utrolig vakkert og rørende bilde som river i brystkassen, og som vil være med meg lenge.

Om FILMEN

Don't Tell Me the Boy Was Mad
  • Don't Tell Me the Boy Was Mad
  • Slippdato: 08.07.2016
  • Regi: Robert Guédiguian
  • Utgiver: Storytelling Media
  • Originaltittel: Une histoire de fou
  • Sjanger: Drama, Historisk, Krig

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.