Til tross for en leken blanding av sosialrealisme og fantasy, er det lite nytt under solen i den islandske (og delvis norskproduserte) barnehjemsfilmen Sommerbarn.
Her skildres de tøffe kårene som møtte de allerede utsatte barna som ble sendt til sommeropphold på barnehjem i etterkrigstiden. I så måte plasserer filmen seg i en tradisjon med flere sterke filmer, med danske Det kommer en dag og svensk-norske Sameblod som ferske nordiske bidrag.
Historiens alvor og barnas sårhet gjør dette til en film som minner oss på viktigheten av å huske feilgrepene fra vår nære historie, men situasjonene, de karikert fæle barnehjemsansatte og barnas lidelser er så tradisjonelt og forutsigbart framstilt at filmen ikke klarer å gripe med all sin lidelse – selv ikke når den kobler på en drømmeverden i siste akt.
Filmen har likevel noen flotte øyeblikk hvor spesielt den unge Kristjana Thors gir både nærhet og barnlig sjarm i filmens hovedrolle. Og filmskaper Guðrún Ragnarsdóttirs, som har basert filmen til dels på personlige opplevelser, får tydelig fram sitt budskap om viktigheten av omsorg og trygghet for barna.
ANMELDELSE: Det kommer en dag – Mikkelsen er uhyggelig god som barnehjemsmonster
Direkte utrivelig på sovesalen
Søsknene Eydis and Kari får det noen hakk verre enn den feriekolonien som skildres i Lillebjørn Nilsens «Stilleste gutt på sovesal 1», men også her handler det om barn som blir sendt bort fra sine foreldre for sommeren.
I denne filmen har far slått mor så hun havner på sykehus, og da blir det avsidesliggende barnehjemmets ferietilbud en praktisk løsning. Men ikke en hyggelig en.
Bestyrerinnen er et monster, maten er vond, disiplinen er hard og den pedofile vaktmesteren deler ut drops til småjentene han liker. Det blåser, det regner og hvis barna ikke oppfører seg blir straffen å sitte i steinhuset.
Håpet ligger selvsagt i at sommeren ikke varer evig. Men da søskenparets mor ikke lar høre fra seg, og frykten for å bli et av de fastboende vinterbarna melder seg, så glir storesøster Eydis mer og mer inn i sin fantasiverden.
ANMELDELSE: Sameblod – Har scener jeg aldri kommer til å glemme
Får for lite ut av barnehjemsbarna
Det er flere gode miljøskildringer som viser fram den trøstesløse gråheten som preger et strafforientert barnehjemsliv og noen flotte scener hvor barneskuespillerne spiller med en slik troverdighet at forakten for de voksne river i kroppen.
Men kjemien og samspillet mellom barna blir skuffende lite brukt. Det er nesten ikke fnugg av konflikt barna imellom, og med unntak av noen få scener med lek og karamelltyveri, er det heller ingen forbrødring og samhold mellom de yngste. Det gir en avstand til rollegalleriet og gjør at hverken sovesal eller uteareal blir miljø som fester seg.
ANMELDELSE: Westworld S02 – Mørkere og blodigere
Det er også litt smårufs i filmspråket. Spesialeffektene imponerer ikke i filmens overnaturlige glimt, klipprytme og dramatisk musikk insisterer flere ganger på dramatikk som uteblir, og noen ganger er barnestemmene studioinnspilt og lagt på med så liten romfølelse at det river litt i filmopplevelsen.
Den heseblesende sisteakten er filmens svakeste del. Her er det lett å la seg begeistre av regissørens mot til å la grep fra fantasy-sjangeren bryte med den sosialrealismen som utgjør kjernen i filmen, men Guðrún Ragnarsdóttirs lykkes ikke i å kombinere sine verdener på en måte som utnytter spenningen. Det blir et stilbrudd som kommer både sent og uten den stilmessige finessen som kunne gitt en drivende helhet og en ekstra klangbunn til historien.
De avsidesliggende landskapene, fanget stemningsfullt i Ásgrímur Guðbjartssons foto, som gjennom hele filmen har understreket den tunge følelsen av isolasjonen fra en reddende omverden, blir også ofret i det som oppleves som en litt for kjapp og lettvint slutt.
