Med en tøff Alicia Silverstone i front er American Woman en lun og lettbent komiserie om likestillingskamp på 70-tallet.
Her følger vi tre venninner som hver på sin front har sine utfordringer i et mannsdominert samfunn. En tredeling av rollegalleriet som gir både varierte og poengterte skråblikk på hvordan det var å bryte ut av kjønnsrollemønstrene i den øvre middelklassen. Og tidskoloritten sitter godt mellom svømmebasseng, designersko og oransje bilsetetrekk i et solfylt California som koker i finfrueslarv, utro ektemenn og fasadefokus.
Dette er en ganske så tradisjonell komiserie som til tross for sin tydelige samfunnsbrodd ikke blir for sint eller utfordrende for det brede TV-publikummet. Men selv om denne gjengen ikke oppleves like oppriktig, konfronterende eller frisk som de dristigere kollegaene i for eksempel Better Things og Transparent, så er det nok godt selskap og fengende konflikter her til at American Woman kan bli en seriegodbit.
ANMELDELSE: Rig 45 – Kjedelig krim fra oljeplattformen
Den jævla gutteklubben grei
Den hjemmeværende rikmannsfrues frigjøringskamp er basen for en serie som med situasjonskomikk og noen doser ektefølt drama viser problemene som møtte kvinner som ville stå på egne bein i det konservative privilegerte USA.
Her verner mannfolka om seg og sine, og oppfatningen om at kvinnens plass er i hjemmet fungerer som et sosialt fengsel for flere husfruer som hverken har egne penger eller særlig med arbeidserfaring.
Men Bonnie Nolan (Alicia Silverstone) er villig til å ofre både økonomisk trygghet og sitt gode rykte da hun går lei av rollen som skulderpynt for sin utro ektemann. Bruddet byr på store komplikasjoner, men Bonnie er fast bestemt på å kjempe til seg sin uavhengighet.
Det blir aldri veldig drøyt eller hysterisk morsomt, men det blir ganske underholdende og hyggelig TV. Personlig har jeg mest sans for venninnen Dianas (Jennifer Bartels) historie. Hun har valgt egen karriere framfor ekteskap og møter provoserende dritt fra både sjefen og sin usmakelige mor. Det er her de mest lovende konfrontasjonene ligger, og det er Diana som er min helt etter tre episoder.
Silverstone tilbake i Beverly Hills
Det er litt snedig å se Alicia Silverstone tilbake i de til dels samme nabolagene som hun eide i High School-godbiten Clueless fra 1995. Den filmen startet med en coverversjon av Kim Wildes Kids in America og lekte seg med både med det materialistiske jåleriet og de sosiale konvensjonene som preget California-fiffen og deres bortskjemte barn.
Denne gangen er det den ofte protestforbunnede låten American Woman som står for vignetten. Og selv om humoren ikke er like ironisk i 70-tallets Beverly Hills, så får Silverstone igjen lov til å være den privilegerte stemmen som tar et oppgjør med sine egne.
Hvor hardt det oppgjøret blir er litt vanskelig å se etter bare tre episoder. Dette kan fort bli en harmløs og epokenostalgisk serie som sikter så bredt at den blir tannløs. Men spesielt i den tredje episoden er det noen glimt av en opprørsk energi som lover godt for oss som digger serier som tør å bruke langfingeren til å peke ut sine samfunnsobservasjoner.
Så må det nevnes at American Woman skal være inspirert av barndommen til barnestjernen Kyle Richards, kjent fra The Real Housewives of Beverly Hills. (Hun er også medprodusent på serien.) Hvis det betyr at dette er en serie som på sikt skal sende Bonnies døtre ned i Hollywood for å bli kjendiser, så kan det hende mitt seerforhold til akkurat disse amerikanske damene blir kortvarig.
American Woman har premiere på Viaplay fredag 8. juni. Anmeldelsen er basert på 3 av 12 episoder.
