Jack Londons klassiske roman Ulvehunden fra 1906 er filmatisert flere ganger, blant annet i 1936, 1973 og 1991. Sistnevnte versjon er kanskje den mest kjente, med en pur ung Ethan Hawke i hovedrollen.
Nå kommer en fransk-luxembourgsk-amerikansk animasjonsfilm som kanskje ligger nærmere boka enn de fleste tidligere innspillinger. Størsteparten av historien fortelles nemlig fra ulvehundens perspektiv.
Filmen er praktfullt animert, med nydelige og uttrykksfulle naturbilder i cinemascope. Bare menneskers ansikter avslører visse begrensninger i detaljnivået, men bevegelsene deres er til gjengjeld svært troverdige, takket være motion capture-teknologi.
Historien har noen kjappe overganger og enkle løsninger, men Ulvehunden er likevel en flott tegnefilm med høydramatiske topper og en interessant tematikk rundt ville dyrs tøffe møter med menneskers såkalte sivilisasjon.
Enkel, men engasjerende historie
Filmen starter med en brutal hundekamp i Fort Yukon i Alaska, der vi møter ulvehunden Hvittann som et plaget og lenket dyr blant tøffe gullgravere i siste halvdel av 1800-tallet.
Så går historien tilbake i tid for å fortelle forhistorien til hvordan han havnet der. Vi ser hvordan han lever i det fri som valp, men må søke hjelp når moren Kiche blir skadet.
De finner seg til rette hos en indianerstamme, men høvdingen Grå Bever blir først nødt til å gi slipp på Kiche, og senere tvinges han også til å gi fra seg Hvittann til en sleip bedrager.
Hvittann skal imidlertid også møte noen snille mennesker som kanskje kan hjelpe ham med å bli fri.
Anmeldelse: Hereditary er en av årets skumleste og smarteste grøssere
På overflaten er dette en enkel, men engasjerende historie om en ulvehunds kamp for å overleve.
Bakteppet er mer komplisert og sammensatt, og handler om den hvite manns inntog i Alaska og hvilke konsekvenser det får for både urbefolkningen og dyrelivet i området.
Jack London skrev romanen som en oppfølger til sin mest suksessrike roman, Når villdyret våkner (The Call of the Wild) fra 1903.
Begge handler om firbeinte i skjæringspunktet mellom villmark og sivilisasjon. Ulvehunden viser effektivt hvordan Hvittann er nødt til å tilpasse seg i møte med de nye truslene.
Svært pent animert
Det merkes ved flere anledninger at regissør Alexandre Espigares og hans tre manusforfattere, Serge Frydman, Philippe Lioret og Dominique Monfery, har vært nødt til å ta snarveier for å komme seg videre i handlingen og holde spilletiden nede.
Spesielt noen av menneskefigurene er relativt kjappe til å ombestemme seg. Det er ikke sikkert at Ulvehunden nødvendigvis hadde blitt en bedre film om den hadde brukt lenger tid på disse historietrådene.
Og man får ha forståelse for at filmen ønsker å treffe et yngre publikum, som kanskje ikke har behov for lengre forklaringer på figurenes handlinger og motivasjoner.
Anmeldelse: Ocean’s 8 er en blass ransfilm med Bullock og Blanchett
Ulvehunden er svært pent animert med digitale verktøy, men har et nesten håndtegnet utseende. Det passer godt at naturen har drag av penselstrøk, for her er det ingen skarpe og rette linjer å se, slik det heller ikke er i skog og fjell.
Man blendes av skarpt, hvitt vinterlandskap med nydelig snøfall i deler av filmen, og varmes av oransje sollys over grønne skoger og enger i sommerscenene.
De fantastiske bildene er helt klart filmens fremste fortrinn, mens interaksjonen mellom dyr og mennesker også byr på god dramatikk, minus noen vendinger som er litt enkelt utført.
Ulvehunden er godt dubbet til norsk av blant andre Jon Øigarden, Dennis Storhøi, Stig Henrik Hoff og Lise Karlsnes, og gjør at også en ny generasjon av yngre barn vil kunne ha glede av denne eventyrlige historien.
(OBS: Noen scener er litt skumle, og den har derfor fått 6-årsgrense).
