Ant-Man and The Wasp leverer både humor og action i bøtter og spann, og er nok et kult tilskudd til den lystige delene av Marvels Cinematic Universe (MCU).
Etter å ha lekt litt med Avengers-gjengen i Captain America: Civil War, er Ant-Man (Paul Rudd) nå tilbake i San Fransico og får henge med sin gamle kompis Luis (Michael Peña), Pym-familien og sin munnrappe datter Cassie (Abby Ryder Fortson).
Det blir et fartsfylt og folkerikt eventyr hvor krymping, forstørring og avanserte fysikkeksperiment står for mye av den visuelle moroa. Spenningshistorien er litt tam og det lugger i noen drygt enkle snarveier, men et herlig birollegalleri, en kvikk og karismatisk Paul Rudd og rikelig med selvbevisst komikk gjør dette til to underholdende timer i kinomørket.
ANMELDELSE: Ant-Man – Paul Rudd treffer tonen
Komplikasjoner i kvanterommet
Hank Pym (Michael Douglas) har bestemt seg for å prøve å finne tilbake til sin kone som krympet og forsvant inne i et kvanterike (fritt oversatt fra Quantum realm, som sies i filmen og kan spores til faktiske termer) for 30 år siden. Sammen med datteren Hope (Evangeline Lilly) aka The Wasp og hennes gamle flamme Scott Lang aka Ant-Man gyver han løs på en plan som innebærer en gigantisk kvantetunnel og noen syltynne hypoteser.
Problemet er bare at FBI har Ant-Man i husarrest, en svartebørshandler (Walton Goggins) prøver å stjele laboratoriet deres og en maskert skurk ved navn Ghost (Hannah John-Kamen), som kan bevege seg gjennom gjenstander, vil bruke maskinen deres til noe helt annet.
Jepp, massevis av folk og massevis av trøbbel. Heldigvis er rollelisten full av kvalitetsskuespillere det er en fryd å følge. I tillegg til den alltid morsomme Michael Peña leverer Laurence Fishburne, Michelle Pfeiffer og Walton Goggins prestasjoner som gjør at det aldri blir hverken kjedelig eller for rotete når vi kastes mellom de ulike farene.
Abby Ryder Fortson er supersjarmis og kul som yngstejenta Cassie, og Randall Park er særdeles fornøyelig som den dumsnille FBI-agenten Jimmy Woo.
ANMELDELSE: Jurassic World: Fallen Kingdom – når ikke opp til originalen
Skorter litt på skurkesiden
Jeg har litt problemer med bruken av avanserte fysikkteorier som fikse plottfiksere i ellers fjærlett underholdning. Jeg liker tanken på at det finnes en slik verden som beskrives, men i sin iver etter å underholde haster filmen forbi det som kunne gitt litt grublegod science fiction inne i dette superheltuniverset.
Mest skuffet er jeg likevel over skurkene. Det er flere kjipinger som er med på jakten, men manuset lar ingen få blomstre fullt ut. Spesielt ille synes jeg det er at en såpass fantastisk og veltalende «slemming»-skuespiller som Walton Goggins (Justified) bare glimtvis får være med på festen – her skusler filmen bort en gullklump.
Blandt de siste års superheltkomedier når ikke Ant-Man and the Wasp helt opp til hverken Thor: Ragnarock, Guardians of the Galaxy eller de to Deadpool-filmene. Den holder seg på grunt vann når det gjelder både tema og forklaringsmodeller og har hverken de komiske høydepunktene eller spenningsnerven til å matche de beste i sjangeren.
Regissør Peyton Reed gjentar mye av det som gjorde den første Ant-Man-filmen til en suksess, men bortsett fra noen herlige biroller er dette stort sett en ny tur på den samme karusellen. Men det er en finfin fornøyelsestur altså. Og Payton og gjengen leverer her nok en solid pakke til både de som elsker fantasirike actionkomedier generelt og MCU spesielt.
