Den knallharde narkothrilleren Sicario slo meg i bakken med sin intense handling, glitrende foto og fabelaktige, men utmattende lydspor da den kom i 2015.
Denise Villeneuves film var en stygg fortelling om hvor brutalt det kan bli når målet helliger midlet. Nå fortsetter kampen mot narkokartellene i oppfølgeren Sicario 2: Soldado.
Dette er også en spennende og intens thriller som er ubehagelig aktuell sett i lys av dagens situasjon på grensen mellom Mexico og USA, men regissør Stefano Sollima (Suburra, Gomorrah) klarer ikke å nå helt opp til forløperen.
Anmeldelse: «Sicario» – Voldsomt og vellaget om kampen mot narkokartell.
Starter narkokrig
Kampen mot narkotika er en evigvarende krig, men når det ser ut til at de meksikanske kartellene har begynt å hjelpe terrorister over grensa til USA får myndighetene en mulighet til å klassifisere kartellene som terrororganisasjoner. Dermed kan de også gå hardere til verks enn tidligere.
Josh Brolin gjentar sin rolle som den garvede agenten Matt, som nå får det lyssky oppdraget med å starte en krig mellom kartellene for å svekke dem.
Han allierer seg nok en gang med Alejandro, spilt av Benicio Del Toro, og sammen går de i gang med en plan, som blant annet går ut på å bortføre datteren til en av narkobaronene og skylde på rivaliserende gjenger.
Hele operasjonen er naturlig nok av den sorten som ikke tåler dagens lys. At USA lager krig i Mexico tar seg ikke akkurat godt ut i pressen. Når operasjonen selvfølgelig går skeis, må Alejandro ta ansvar for narkodatteren Isabel Reyes, mens Matt forsøker å rydde opp i kaoset.
Kynisk historiefortelling
Manusforfatter Taylor Sheridan og regissør Sollima tar opp temaer som menneskesmugling, grensekontroll og kriminelle innvandrere i Sicario 2, alle betente temaer i dagens politiske klima.
Sheridan eller Sollima tar på ingen måte i disse temaene med silkehansker, Sicario 2 er brutal i både form og innhold og filmen er så kynisk at det kan bli usmakelig for noen.
Stefano Sollima klarer ikke helt balansegangen mellom underholdning og samfunnskritikk, og kritikken drukner noe i ønsket om å underholde. De alvorlige temaene som omhandles i filmen føles mer som et verktøy for å gi oss mer voldelig action, enn et faktisk innlegg i samfunnsdebatten.
Anmeldelse: «Suburra» – Flerrer som en fyrstikk gjennom den svarte storbynatten.
I den første filmen møtte brutaliteten motstand av Emily Blunts sjokkerte rollefigur. Hun var det moralske kompasset som satte spørsmålstegn ved om det er greit å gjøre noe grusomt hvis det forhindrer noe enda mer forferdelig.
Denne gangen er det Matt og Alejandros egne grenser som settes på prøve og som viser oss litt menneskelighet i all volden.
Filmen gir oss små pusterom mellom actionsekvensene der vi får et litt dypere innblikk i hvem Matt og Alejandro er, at selv disse to beinharde desillusjonerte mennene også har moralske skrupler. De males på ingen måte som to helter, for i denne verdenen er det ingen, men det gir filmen et ørlite snev av varme som kommer godt med i den ellers så kalde og kyniske historien.
Nervepirrende musikk
Sicario var enestående når det gjaldt det visuelle uttrykket og det intense lydsporet. Komponisten Hildur Guðnadóttir har tatt over stafettpinnen etter sin avdøde kollega Jóhann Jóhannsson, som lagde et fantastisk lydspor til den første filmen.
Hun klarer å gjenskape den pulserende tonen om gjorde Jóhanssons musikk så gripende, og kombinasjonen av kuleregn, stillhet og nervepirrende musikk skaper en intens filmopplevelse.
Regissør Sollima og filmfotograf Dariusz Wolski gjør noen svært minneverdige scener sammen, som den effektfulle sekvensen der Matts kolonne av biler må kjøre nesten helt i blinde på grunn av støv fra en grusvei.
Likevel gir Sicario 2 meg et inntrykk av at filmskaperne bare forsøker å gjenskape det visuelle uttrykket fra forgjengeren, uten å utvikle det videre. Og filmen klarer ikke å bli like vakker oppe i alt det jævlige, slik Denis Villeneuve og legenden Roger Deakins klarte å få til med Sicario.
Del Toro er fantastisk
Det er ingenting å utsette på skuespillprestasjonene i Sicario 2. Josh Brolin er god som alltid, og filmen har også flere gode birolleprestasjoner, men Benicio Del Toro er som sist filmens sterkeste kort.
Han er den beste i alle scenene han er med i og er like god som nådeløs morder, som når vi skimter mennesket under rustningen, det mennesket han en gang var før han mistet familien sin.
Del Toros samspill med Isabela Moner, som spiller Isabel Reyes, er nydelig, og det er en fryd å se hvordan Del Toro bruker fjeset sitt til å uttrykke mye uten ord. Hans figur er alene grunn nok til å se Sicario 2: Soldado.
Og selv om denne oppfølgeren ikke når helt opp til sin forgjenger er det ingen tvil om at det er verdt å få med seg denne thrilleren på kino. I sine beste scener er Sicario 2: Soldado virkelig god.
Uten å avsløre noe kan jeg si at det mot slutten av filmen åpnes opp for flere filmer i serien, og jeg ser gjerne mer spenning fra dette skitne og hensynsløse universet.
