Velkommen til Paris – (ingenting er som familien …) er oppfølgeren til den populære Velkommen til Shti’ene – en film som ble en knallsuksess i hjemlandet i 2009.
Den filmen har jeg ikke sett. Jeg har heller ikke utpreget gode franskkunnskaper. Det vil nok derfor være en del elementer og nyanser i denne helfranske forviklingsoppfølgeren som går meg hus forbi. Men det jeg fikk med meg falt aldeles ikke i smak.
Dette er en anstrengt folkelig og irriterende overspilt komedie som denger løs på både finkultur og bygdekultur med en slitsom revyhumor hvor dialektherming og forslitte stereotypier står for underholdningsforsøket.
ANMELDELSE: Velkommen til Shti’ene – Publikumsvennlig-for franskmenn
Fra bygdeslask til designsnobb
Valentin D (spilt av regissør Danny Boon) er en av de hotteste møbeldesignerne i Paris, og han nyter stor suksess blant både presse og rike kunder. Mye på grunn av hans mystiske bakgrunn. Den snurpete kunstneren hevder å være foreldreløs, og han verner hardt om sitt privatliv.
Men da den bondske familien hans kommer på besøk fra bygda for å feire morens 80-årsdag, så må Valentin gjøre alt for at fasaden ikke skal sprekke.
Dette ganske klassiske oppsettet for forviklingshumor deiser innom både hukommelsestap, svindelforsøk, alkoholiserte slektninger og gamle sexhemmeligheter. Uten at disse ingrediensene klarer å gi noe særlig energi til en lite fengende historie.
Selv om Paris-settingen er snarlik den svenske Oscar-kandidaten The Square er stikkene mot den hule kunstverden milevis unna treffsikkerheten til Ruben Östlund. Og vitsingen om at bygdefolk er ubehøvlede idioter som trives best med bensinsmak på maten og elsker mopedene sine over alt på jord er forbausende Rorbua-enkle i en komedie fra 2018.
ANMELDELSE: Sommer 1993 – Lunt drama om barndomstraume
Den mest irriterende oversettelsen jeg har sett
Dialektforskjellene og språkforvirringen står sentralt i Velkommen til Paris. Og skuespillerne får tydelig fram de franske klasseskillene med overdreven artikulering i de fonetiske ytterpunktene.
Det fungerer greit på lydsidens originalspråk, men det fungerer ikke i den norske tekstoversettelsen. I det bokmål blir til kraftig grautmål i undertekstene, blir det vanskeligere og vanskeligere å følge med på dialogen. For det første er det unødvendig at bokstavrekkefølgen blir så voldsomt tilgjort for å illustrerer språkforskjellene i filmen, og for det andre tar det unødvendig mye fokus fra handlingen å måtte sitte å tyde all den fiffige feilstavingen.
Selv om budskapet i filmen til slutt ender opp som en slags hyllest til toleransen med beskjed om at vi alle kan være venner, er det ikke til å komme bort fra at det poenget føles noe hult etter at filmen har brukt hundre minutter på å gjøre narr av både bygdetullinger og snobbete arkitekter. Det er fult mulig å forsterke fordommer når en leker uvørent med stereotypier.
Denne komediestilen oppleves utdatert og simpel. Og selv om filmen serverer et knippe ypperlige skuespillere, som absolutt har sine øyeblikk underveis, så blir dette utmattende platt i lengden – kun for fans av den brautende franske komedien dette.
