Når Spike Lees BlacKkKlansman er god, er den veldig god. Denne filmen forteller en absurd historie basert på virkelige hendelser på 1970-tallet, med klare paralleller til politiske forhold og strømninger i samfunnet i vår egen tid.
Samtidig er filmen frustrerende ujevn, der dypt alvor og sort humor dessverre ikke lar seg blande helt uten problemer.
På sitt beste er BlacKkKlansman kanskje den mest tilgjengelige, underholdende og publikumsvennlige filmen Spike Lee har prestert på flere år, men den har også noen feilgrep som forhindrer den fra å plassere seg blant hans aller beste.
Tar kontakt med KKK
Filmen er basert på opplevelsene til politietterforskeren Ron Stallworth (John David Washington) i Colorado Springs i USA midt på 1970-tallet. Han ser en avisannonse for det lokale Ku Klux Klan-laget, tar kontakt og utgir seg for å være interessert i et medlemskap.
Problemet er at Stallworth er afroamerikaner og trolig lite velkommen. Han må derfor alliere seg med kollegaen Flip Zimmerman (Adam Driver), som utgir seg for å være Stallworth i personlige møter, mens Stallworth selv fortsetter kommunikasjonen på telefon, blant annet med den nasjonale KKK-lederen David Duke (Topher Grace).
Slik begynner en risikabel etterforskning for å avdekke Klanens virksomhet.
Anmeldelse: De utrolige 2 er en frisk, sprek og oppfinnsom oppfølger
Denne historien er så vill i utgangspunktet at det ikke er rart at Spike Lee har valgt å delvis fortelle den som en komedie. Her er det mange episoder som nærmest inviterer til sort humor, og Lee gjør mye godt i scener som er både morsomme og illevarslende på en gang.
Samtidig overdriver han kraftig i skildringen av Klan-medlemmene, med personkarakteristikker som sklir over i det parodiske, spesielt den uberegnelige Felix (Jasper Pääkkönen) og lavintelligente Ivanhoe (Paul Walter Hauser), som begge overspilles kraftig.
Det er åpenbart at Spike Lee forsøker å latterliggjøre Klan-medlemmer som patetiske klovner, men når man ikke tror på figurskildringene, virker de ikke så farlige og foruroligende lenger. Det samme gjelder den sleipe politimannen Landers (Frederick Weller), som representerer rasismen blant Stallworths egne kolleger. Han overspilles også på en måte som ufarliggjør både holdninger og handlinger.
Budskapet hamres inn
BlacKkKlansman har noen virkelige store høydepunkter som hever kvaliteten betraktelig.
En fengende dansescene til toner av «To Late To Turn Back Now» av Cornelius Brothers & Sister Rose, en flammende tale av aktivisten Kwame Ture, tidligere kjent som Stokey Carmichael (Corey Hawkins) og en lynsjehistorie som fortelles sobert av sanglegenden Harry Belafonte i rollen som Jerome Turner, kryssklippet med en latterlig pompøs KKK-seremoni.
Det gjør også inntrykk å se etterspillet av en skytetrening, der vi først senere får se hva de egentlig har skutt mot.
Anmeldelse: Pia Tjeltas prestasjon i Blindsone er helt ekstrem
Filmens sinteste innhold får vi helt på slutten, der parallellene til vår egen tid hamres inn hardt og brutalt. Spike Lee vil at vi skal innse at de rasistiske tankene og holdningene som drev KKK for noen tiår siden fremdeles lever i beste og verste velgående.
Det er en kald avslutning på en film som diskuterer svart stolthet og identitet i en hvit verden som forsøker å holde dem nede.
Spike Lee bommer på tonen i deler av handlingen, der gjentatt bruk av humor tar brodden vekk fra budskapet, men det er samtidig prisverdig at BlacKkKlansman er god underholdning som vil noe mer enn å underholde.
