Ærlig, sår, morsom, brutal. Serien Dietland har endelig kommet til Norge, og dette er et forfriskende innlegg i #metoo-debatten, selv om både serien og boken den er basert på var underveis før hashtaggen kom på banen.
Som sort komedie med mye alvor er Dietland, i likhet med serier som Orange is the New Black vanskelig å sette i en sjangerbås, men dette er i hvert fall en serie med både humør og substans som på ingen måte er redd for å tråkke noen på tærne.
Dietland, som handler om den overvektige skribenten Plum, kommer til Norge på et veldig interessant tidspunkt. Netflix har nettopp blitt anklaget for “fat shaming” i sin nye serie Insatiable. Og selv om jeg både håper og tror den serien er mer nyansert enn traileren tilsier, så virker det som om den kommer fra et noe annet ståsted enn AMC-serien som nå er å finne i sin helhet hos Amazon Prime.
Dietland er en finger til patriarkatet og et kjærlighetsbrev til kvinnekampen, ispedd en god dose kontrovers, mørk humor og emosjonell slagkraft.
Serieanmeldelse: «Orange is the New Black» S06 – Jeg digger fremdeles disse fengselsfuglene.
Feministisk revolusjon
Plum Kettle, spilt av Joy Nash, jobber for det New York-baserte tenåringsmagasinet Daisy Chain. Hun fører pennen som svarer når jenter skriver til bladets redaktør, den egosentriske Kitty (Julianna Margulies), om råd.
I en verden der feite folk er nederst på den sosiale rangstigen føler Plum seg utenfor og alene. Hun ønsker å ta en gastric bypass-operasjon, for først når hun er tynn kan hun bli lykkelig.
Men før Plum kommer så langt blir hun rekruttert av den feministiske organisasjonen Calliope, drevet av styrtrike Verena Baptist (Robin Weigert). Verena vil gi henne 20.000 dollar hvis hun gjennomgår et selvhjelpsprogram hos dem før hun bestemmer seg for om hun trenger operasjonen eller ikke.
Samtidig begynner en gruppe ekstremistiske feminister, kalt “Jennifer”, å ta livet av voldtektsmenn rundt omkring i USA. Nå vil de starte en revolusjon.
Elsk deg selv som du er!
Kroppspositivisme er hovedtemaet for Dietland og serien bruker mye tid på å messe at man må elske seg selv slik man er, bilringer og det hele.
Dette kan høres ut som et gammelt refreng, og Dietland virker tidvis litt utdatert når det gjelder hvor langt bevegelsen rundt kroppspositivisme har kommet, og fremmer noen synspunkter rundt for eksempel porno som har gått ut på dato.
Men serien oppleves likevel som et friskt pust og vekker noe av det samme raseriet man kan kjenne på av for eksempel The Handmaid’s Tale.
Serieanmeldelse: «The Handmaid’s Tale» S02 E01-E02 – Smart, spennende og fantastisk godt laget.
Forfriskende ærlig
Serieskaper Marti Noxon har lang erfaring med serier med substans, mørk humor og brodd. Hun har blant annet vært produsent og manusforfatter for Buffy the Vampire Slayer, Mad Men og UnREAL. Sist også for HBOs fabelaktige sommerkrim Sharp Objects.
Noxon er med andre ord ikke redd for å ta i tabubelagte temaer og kan dette med å skrive smarte kvinner som ikke tar imot dritt.
Dette gjenspeiles i manuset i Dietland, og jeg koser meg med Plums formuleringer om livet, både når hun kjenner seg underdanig og ensom, og når hun føler seg sterk og står opp mot de som ønsker å trykke henne ned.
Her går man ikke rundt grøten når det snakkes om helsefarene ved å beholde vekten når du faktisk er sykelig overvektig, en debatt som mange er redd for å ta i når det kommer til den kroppspositivistiske trenden.
Seriens brutale ærlighet er utrolig forfriskende. Jeg fryder meg av diskusjoner om for eksempel hvem som er mest undertrykt, den homofile afroamerikaneren, eller den feite kvinnen. Og hvordan er det egentlig å være feit når du skal på date? Er det greit å si at tykke mennesker ikke er “din type”?
Serieanmeldelse: «UnREAL» S01 E01-E03 – Smart, mørkt og morsomt.
Absurd formspråk
At serieskaperne har valgt å definere Dietland som en komedie har mer med formspråk enn tone å gjøre. Noen av rollefigurene er riktignok litt karikerte, som Daisy Chain-redaktøren Kitty, men dette avtar utover i serien etter hvert som den blir mørkere.
Og selv om Plum er morsom er det mer alvor en latter her. Serieskaperne leker imidlertid med Plums fantasi som visuelt virkemiddel, og serien går av og til over i det absurde når hennes tanker og følelser kommer til live på skjermen.
Det brukes blant annet tegnede figurer for å gi et bilde på hva Plum føler, og fantasien hennes tillater for eksempel mennesker på TV å prate direkte til henne.
Jeg liker disse elementene, men serien bruker de ikke konsekvent nok og det virker derfor som om serieskaperne har slitt litt med hvor de skulle legge lista.
En dose girl power
På sitt beste er Dietland absolutt fantastisk. Joy Nash er nydelig i rollen som Plum og jeg storkoser meg gjennom størsteparten av serien.
Litt ujevn er den dog og serien taper seg også noe mot slutten med et høydepunktet som er litt tamt. Det er helt tydelig at det legges opp kort for en mulig andresesong, istedenfor å la kabalen gå opp i den første.
Det gjør at serien ikke blir like slagkraftig mot slutten som den er i første halvdel, men for all del, gi meg sesong to! For jeg vil gjerne tilbringe mer tid i dette småsprø universet, med en fabelaktig Plum og en god dose girl power!
