Jack Ryan er tilbake, og det er en umiddelbart fengende variant vi møter i John Krasinskis (The Office og A Quiet Place) skikkelse.
Tom Clancys smått legendariske CIA-analytiker har allerede blitt spilt av fire Hollywood-stjerner. Alec Baldwin gestaltet rollen i Jakten på Rød Oktober (1990), Harrison Ford spilte Ryan i Patriotenes spill (1992) og i Overhengende fare (1994), Ben Affleck gjorde en mindre minneverdig versjon Det absolutte mareritt (2002) og sist ute var Chris Pine i den småslappe Jack Ryan: Shadow Recruit (2014). Personlig har jeg alltid likt Fords beskjedne og pliktoppfyllende versjon best, og Krasinski treffer Ford-tonen med en yngre utgave av agenten som tar ansvar fordi han må – ikke fordi han søker action og eventyr.
Amazon satser altså her penger og prestisje på et meget kjent og kjært merkenavn i hovedrollen, og selv om dette på ingen måte er nyskapende etterretningsaction i fjernsynsruta, så lykkes de med mye.
Seriens tittelfigur får leke seg både i kontorlandskapet og ute blant kuler og terrorister i felten. Spesielt i den Morten Tyldum-regisserte pilotepisoden serveres vi en fin balansegang mellom smart etterforskning og fiffig militæraction som gjør Jack Ryan til en underholdende agentserie med tydelige røde tråder og bred appell.
ANMELDELSE: Castle Rock – Har X-Files-faktoren
Tyldum gir CIA-helten en god start
I likhet med filmen Shadow Recruit er dette en serie basert på figuren Jack Ryan og ikke en direkte adapsjon av en Clancy-roman. Det er en ung og ganske CIA-fersk hovedperson vi møter i TV-serieutgaven. Han er en småeksentrisk analytiker som etter soldatlivet i Afghanistan har skaffet seg en doktorgrad i økonomi og lever i en singeltilværelse som inkluderer lite søvn og masse arbeid foran skjermen.
Etableringen av hovedpersonen sitter effektivt i Morten Tyldums pilotepisode (Tyldum har ikke regi på episode 2 og 3). Den norske regissøren kaster ikke bort tiden, og sender Ryan fra tastatur til skarpt oppdrag på under en time – samtidig som han rekker å etablere hjørnesteinene i rollegalleriet og sår frøene til en personlig terroristjakt som setter to smartinger opp hverandre.
Hver episode følger en enkel oppskrift som starter med etterforskning av nye spor og ender i eksplosjoner. Det er tydelig at serieskapere Carlton Cuse og Graham Roland ikke har tenkt å etterlate noen TV-tittere i forvirringståka. Her kastes setninger som «han er en ny bin Laden» og «hva om vi kunne forhindret 11. september» rundt for å gi tydelig beskjed om at dette er et viktig oppdrag.
Selv om serien bruker blokkbokstaver og tykk markeringstursj for å male fiendebilder, så er det likevel plass til noen ekstra lag underveis. Miljøskildringen fra flybasen i Nevada, hvor de militære dronene styres fra, maler et trist og ubehagelig bilde av en etisk hengemyr av en arbeidsplass. Og en del detaljer rundt rollegalleriet på skurkesiden gir meg håp om at de ganske så stereotype framstillingene av muslimske terrorister kan by på noen overraskelser utover i serien.
Kunne gjerne flekset mer hjerne
Jack Ryan går fullt og helt for underholdningen. Her smøres Ramin Djawadis (Westworld, Game of Thrones) dramatiske musikk tykt på for å hele tiden fortelle oss hvor spennende det er – til og med på møtebrifinger i starten av episodene er det pulserende «fare på ferde»-musikk.
En del av birollene – på begge sider – blir også karikerte typer som hører mer hjemme i slåssefilmer fra 80-tallet enn i intense etteretningsthrillere. Og ofte morsomme Wendell Pierce blir stadig to hakk for gatesmart og kul i rollen som dyktig, men politisk upopulær, etterretningssjef.
Det er helt greit at Carlton Cuse og Graham Roland går for bred og enkel kvalitetsunderholdning med en kjent og kjær helt og USA-hatende terrorister fra Midtøsten. Men jeg skulle gjerne sett at det var litt mindre Jack Bauer og litt mer Le Bureau i denne miksen. Det var den nedpå og analyserende helten som gjorde både Jakten på Rød Oktober og Patriotenes spill til favoritter hos meg, og jeg skulle gjerne sett at serien flekset litt mer hjerne og litt mindre muskler i sin jakt på USAs fiender.
John Krasinski har alt som trengs for å gjøre denne utgaven av Jack Ryan til en sjarmerende og handlekraftig analytiker med et nyansert moralsk kompass og en magefølelse med utestemme. Han tilfører en tilbakeholden humor og et hverdagsheltemot til rollefiguren som gjør Ryan veldig lett å bli glad i. Og Krasinski er kledelig mindre manisk, uvøren og skråsikker i sin spillestil sammenlignet med Kiefer Sutherland og Claire Danes sine agentroller i 24 og Homeland. Men jeg håper han får utfolde seg i en litt mer realistisk og magekriblende spennende etterretningsverden utover i serien. Og at manusforfatterne slutter å gjøre et nummer ut av at han ikke egentlig er en feltagent hver gang han møter et nytt menneske.
Etter tre episoder føles det ikke som Jack Ryan-lokomotivet har funnet seg helt til rette på skjermen. Den er lett å fordøye som kul middagsunderholdning, og actionscenene har både driv og en røff råskap. Men det lugger i både fortellertempo, prioriteringene av hvem som får skjermtiden og i en del av de mer generiske miljøskildringene. Det ligger også en del uforløst potensial i fraværet av Langleys låste dører, koffeinsvette grublinger, snertne dialoger og terroristers motivasjon – skulle gjerne sett mer av de elementene.
Jack Ryan har totalt 8 episoder og har premiere på Amazon Prime fredag 31. august. Hele sesongen er tilgjengelig.
