Grøssere med religiøse undertoner fortsetter å pirre kinopublikums nysgjerrighet. To av de som vet dette best, er produsentene James Wan og Peter Safran, skaperne av The Conjuring-universet, som The Nun har sitt utspring fra. Den skumle demonen Valak dukket nemlig først opp i The Conjuring 2 (2016), og får altså nå være antagonisten i sin egen film.
Regissør Corin Hardy (The Hallow) holder seg tett til sjangerens velkjente smørbrødliste over hva som må med av mørk tematikk og skremmende hendelser, og lite vil komme overraskende på den som har sett en del slike filmer tidligere.
The Nun er langt ifra nyskapende. Historien er basert på noen ganske tullete ideer som lett kan avfeies som tøys, men The Nun er også kompetent filmet, med en stemningsfull atmosfære, effektiv scenografi og godt skuespill i de viktigste rollene. Dette føles som en grøsser av den gamle skolen, og er akkurat god nok til å spre litt uhygge i mørke kinosaler.
Forstyrrende utseende
Historien foregår i 1952, altså noen tiår før hendelsene i The Conjuring. En nonne tar sitt eget liv i et avsidesliggende kloster i Romania. Vatikanet sender fader Anthony Burke (Demián Bichir) og søster Irene (Taissa Farmiga) for å undersøke saken.
De får hjelp av Frenchie (Jonas Bloquet), en fransk-kanadier som har slått seg til i landsbyen like ved klosteret. Det viser seg at skumle krefter skjuler seg i klosterets indre, nemlig demonen Valak (Bonnie Aarons), som manifesterer seg i form av en nonne med et ytterst forstyrrende utseende.
Nå må faderen og søsteren finne ut hvordan de skal sende Valak tilbake til Helvetet og forsegle portalen.
Anmeldelse: The Predator innfrir nedskrudde forventninger
The Nun føyer seg altså inn i en lang rekke filmer om den katolske kirkens kamp mot demoner. Manuset er skrevet av Gary Dauberman, som utførte samme jobb på It og de to Annabelle-filmene, som også har sitt utspring fra The Conjuring.
Historiefortellingen hans virker å være inspirert av 1970-tallets Hammer-filmer, men har ikke samme tyngde og kvalitet sammenlignet med klassikere som Eksorsisten og The Omen.
Filmen er heller ikke like skremmende som de to The Conjuring-filmene den er beslektet med, men har en gjennomgående dyster stemning, en grei spenningsoppbygging og gode prestasjoner av de to hovedrolleinnehaverne, som spiller seriøst, selv under tøvete omstendigheter.
Kunne vært bedre
Demián Bichir (The Hateful Eight, Alien: Covenant) spiller en furet og værbitt prest, preget av årelang kamp mot ulike fenomener, og hjemsøkt av en mislykket eksorsisme av en ung gutt. Søster Irene er den rake motsetningen, ung, uerfaren og kanskje litt naiv, men drevet av godhet og en positiv innstilling.
Hun spilles godt av uttrykksfulle Taissa Farmiga, og hvis noe virker kjent ved henne, så kan det ha sin forklaring.
Hun er nemlig den 21 år yngre lillesøsteren til Vera Farmiga, som spiller Lorraine Warren i de to The Conjuring-filmene, og også deltar i noen fremtidsblikk i The Nun for å virkelig knytte disse filmene sammen. Lillesøster passer like godt inn i dette skremmeriet som storesøster.
Anmeldelse: Searching er fiffig skjermspenning
Selv om The Nun har flere kvaliteter, kunne den absolutt vært bedre. Den har noen genuint skumle scener, men jeg føler at den har et enda større skremmepotensial enn det regissør Corin Hardy har fått ut.
Jennifer Spences dystre produksjonsdesign, Maxim Alexandres lekre foto, Abel Korzienowskis stemningsskapende musikk og William R. Dean og Ronald Engs nifse lydlegging legger et godt grunnlag, men bortsett fra noen reale skvett og flere marerittaktige bilder er ikke The Nun så skremmende som den kunne vært.
Mye av skremmeriet består av ulike skikkelser som forsvinner like raskt som de dukket opp, uten noe synlig mål eller mening. Demonens evne til å skape skrekk virker dessuten noe begrenset, og man stiller seg litt undrende til at Satan ikke sender ut noe enda tøffere for å skape uhygge i verden.
Likevel greier The Nun å være en grei grøsser med en god dose gørr og guffe. Dette er et tilfredsstillende tilskudd til The Conjuring-universet, som også har resultert i to spinoff-filmer om den skumle dukken Annabelle. Den har også en smart avslutning som skaper en slags forbindelse med hovedfilmene som vil gjøre fansen begeistret. Dette er en ganske vellaget høst-skremmer!
